Kaffe er vanedannende. Får jeg ikke kaffe, blir jeg først litt unødvendig rastløs, småsur og så litt vondt i hode. Før gikk det vanligvis i såkalt traktekaffe eller svart kaffe, men den tradisjonelle sure svarte kaffen har jeg nå byttet ut med espresso. I samtlige ledd har jeg tilgang til Espresso. Hjemme eller på jobb og i byen bogner det jo av kaffebarer med deilig espresso!

Espresso er opprinnelig fransk, men ble senere også utbredt i Italia. Smaken er mer intens og mer kompakt enn filterkaffe. Den finnes i flere variasjoner og er også basis i mange forskjellige kaffedrikker.

Forskjellige typer

Jeg liker å utforske og har vel egentlig ingen favoritt, men blander typen espresso jeg ønsker ettersom hva jeg har lyst på. En vanlig espresso er ca. 3 cl. Serveres i en liten kopp og har et lite rød-brunt skumlag på toppen. Passer utmerket med litt sukker, om du vil.

Dersom du synes espresso er sterkt, kan du blande den ut med litt varmt vann. Denne drikken kalles Caffè Américano og er på mange måter en tilnærming til filterkaffe for turister i Italia.

Ristretto er en type som er finere malt og mindre (ca. 1,5 – 2 cl.).
Lungo er en stor espresso (lang), men istedet for å sette til varmt vann, slik vi gjør i en Americano, lar man vesentlig mer vann renne gjennom kaffen. Dette gir espressoen en bitrere smak og selvfølgelig en større mengde (ca. 6 – 8 cl.).
Doppio er en dobbel espresso. Dvs. man blander to espressoer i én kopp.
Espresso macchiato (Caffé macchiato) blir tilsatt litt varm melk (ca. 1,5 cl. melk).
Latte Macchiato er akkurat det motsatte, hvor 1,5 cl espresso (en halv shot), tilsettes i 3 cl. steamet melk.
Cortado er en spansk drikk hvor du har 1 til 1 med espresso og varm melk. Spanjoler har som regel mer vann i espressoen, slik at en Cortado kan gjerne være opptil 10 cl.
Con panna er espresso tilsatt litt krem på toppen.
Corretto er en espresso tilsatt litt sprit.

Cappuccino er en kaffedrikk nesten alle italienere drikker til frokost. Opprinnelig er den fra Wien. Cappuccino tilberedes altså av espresso og steamet melk. Forholdet er definert til 1/3 espresso til 1/3 melk og 1/3 melkeskum.
Caffè latte serveres i store kopper. Mengden steamet melk, kan man nesten bestemme selv. Alt fra én del espresso til tre deler melk og opp til 1:8 del. En av de mildeste kaffedrikkene og passer derfor bra til frokost.
Café au lait er fransk og lages på samme måte som en latte, men med varm melk (i USA er au lait med filterkaffe og melk).
Mocca er en Caffè latte tilsatt sjokoladepulver eller sjokoladesaus.

Føler at dette er en god oppvarming til helgens Fredagsbørst, som denne uken vil være Irish coffee.

Unnskyld at jeg bryter inn. Det er klart for gjesteblogging. Denne gangen er det Kristoffer Reinsfelt Arnesen sin tur. Mannen dere kjenner godt fra NRKs Topp 20 og diverse NRK P3 programmer, er gjesteblogger her idag. Jeg og Kris har drukket flere 100, ja kanskje til og med flere 1000 øl sammen.

Et Norge i krig – 11. februar 2004

Selv om staten i dag tar avstand fra den praksis som ble utøvet i psykiatriens barndom, og noen pasienter til og med har fått sin rettmessige erstatning, så slår det meg at jeg synes det er provoserende at disse historiene sakte men sikkert blir visket vekk fra vår kollektive hukommelse.

Jeg skulle ønske at vi kunne laget et museum som kunne fortelle oss om hvordan lobotomi og elektrosjokkbehandling faktisk foregikk. Hvordan ”luftegårdene” i bakgården fungerte. Og hvorfor staten Norge trodde at det var til det beste for de innsatte og resten av samfunnet.

De påståtte overgrepene i psykiatrien inspirerte meg til å lage noen arbeidsprøver til radioprogrammet ”Et Norge i krig” på NRK P3. Her er en av de – til forlystelse for alle som besøker Eigils eminente blogg.

Hilsener fra
Kristoffer

Forlatte steder – Se flere bilder på: uexplorer.wordpress.com

Smerte

Smerte.
Jeg vet noe om smerte.
Jeg berører så vidt neglen din. Du kjenner det nesten ikke. Pirker i tuppen av fingeren din med sylen. Små elektriske impulser farer via de skjøre nervetrådene og helt opp til hjernen din. Selv om du knapt er i stand til å se, kan du raskt dedusere deg frem til at det er en skarp og kald gjenstand. Sannsynligvis laget av et metall. Når jeg så sakte fører sylen inn under neglen, reagerer kroppen din intuitivt med å trekke hånden tilbake. Jeg blir nødt til å stroppe den fast.
Du føler ubehag. Små svetteperler pipler frem og ut av hudporene dine.

Sakte og kontrollert dytter vi sylen inn under neglen og videre inn i neglkjøttet. Jeg må virkelig ta i når vi nå sklir inn under huden og nærmer oss fingerens ytterste ledd. Og det er akkurat på dette tidspunktet du begynner å uttrykke smerten ved hjelp av de skjøre stemmebåndene dine. Ynkelige små stønn. Du vrir deg i stolen min. Jeg blir nødt til å lukke døren og teipe hodet ditt fast. Frykten din sinker meg i arbeidet.

Se der. Nå er det kun øynene dine, og to oppspilte nesebor, som forskrekket trygler meg om å stoppe forsøket. Jeg hvisker at du må slappe av. Tenke på noe ømt og mykt. Så tar jeg meg selv i å nynne litt mens jeg henter den lille hammeren av gummi. I det du senker pusterytmen og lukker øynene, hamrer jeg prøvende på sylskaftet som stikker ut under neglen. Reaksjonen din sier noe om hvor raske refleksene i den fantastiske menneskekroppen kan være. Neglen knekker med en lyd som er overraskende lik kneppelyden mobiltelefonen min avgir når jeg får en tekstmelding. Ja jeg må humre litt for meg selv siden jeg sjekker mobilen for sikkerhets skyld.

Det faktum at disse små pusleslagene gir så stor effekt på deg morer meg, med tanke på at jeg nå sakte skal øke både tempo og intensitet. Jeg hvisker deg dette i øret ditt.
Nå renner svetten. Øynene dine er tørre og blodskutte. Jeg putter litt bomull i nesen din og ser at du får vansker med å trekke pusten. Slike øyeblikk er det nærmeste jeg kommer pur arbeidsglede. Blodet strømmer ut av det som isted var en negl, følger sylskaftet og danner større dråper som treffer gulvet med en jevn rytme.
Jeg hamrer. Og hamrer. Snart er det ikke mer igjen av sylen, og jeg slår alt jeg makter. Sylskaftet setter seg fast i fingerleddet ditt. Du bruker alt du har av krefter på å komme deg ut av stroppene.

Blodet strømmer jevnt og danner en pøl på gulvet. Så henter vi tangen. Og med den trekkes sylen sakte ut i takt med hylene dine. Utrolig hvor mye lyd du klarer å lage til å være såpass ”tied up”. Så tørker vi opp blodet og setter på bandasjen din igjen. Med en pinsett trekker vi bomullen ut av neseborene dine, og med et lite ”klikk” løsnes stroppene rundt kroppen din. Når jeg nå ser takknemligheten i øynene dine, tenker jeg at jobben som lege for multihandicappede barn jammen er noe for seg selv.

Pleierne dine får beskjed om at du bør komme til en ny kontrollsjekk om en ukes tid, slik at jeg kan sjekke om betennelsen i fingerleddene dine er på retur.
Da skal vi kikke nærmere på øregangenes finesser. Nattinatt.

Om en vin er vond eller god, er egentlig ganske subjektivt. Jeg har hørt at J. P. Chenets Cabernet Syrah vin, visstnok er den som selger best i Norge. Greit. For meg er denne her platt, kjedelig, smakløs og enkel. Den gir meg ingenting, annet enn en buzz i hode. Dersom Stortinget en gang skulle vedta, at vi skulle begynne å selge vin i vanlige matbutikk, ville det vært tragisk. Utvalget som hadde vært tilgjengelig, hadde sikkert vært av ymse kvalitet. Billig, kjedelig og smakløst. Derfor er Vinmonopolet en fin ting. Det tar vare på å kunne gi kvalitet i alle prisklasser og smaker.

Druetyper og distrikter

Jeg kategoriserer meg som litt over middels interessert og vil lære mer. Jeg har besøkt noen vinhus i Europa. Slikt er spennende. Jeg har lært å kjenne til endel druetyper og distrikter. Jeg setter pris på å drikke vin av ordentlige glass og ikke billige Ikea glass. Å lukte på vinen, er en stor del av opplevelsen og jeg kan allerede da, danne en oppfatning av hvordan dette vil smake og om jeg kommer til å like det.

Vin, mat og kattepiss

Når du får et glass vin, som passer til akkurat den retten du spiser, kan det bringe usedvanlige bra opplevelser du ikke glemmer ved det første. Jeg husker jeg satt på Havsmak, en restaurant i Oslo og spiste 5-retter med vinpakke. Tror det var i rett 2, vi fikk en hvitvin. Jeg smakte på den. Jeg syntes ikke noe særlig om denne vinen. Så kom maten. Spiste litt og tok en liten sipp av vinen. Det eksploderte i munnen. Det var ubeskrivelig fantastisk godt. Kelneren kom bort og lurte på om ting var greit. Jeg fortalte hva jeg syntes om vinen før maten og hva jeg syntes om den nå. “Kattepiss”, sa kelneren. “Det smaker kattepiss”. Nå har jeg aldri drukket kattepiss, men mulig den sammenligningen ikke var så langt fra sannheten. Med andre ord, det er viktig å kunne skille mellom viner som smaker godt til en eller flere typer matretter og vin som nytes alene.

Bli bedre kjent

Kjøp 5-10 flasker vin på Vinmonopolet. Åpne samtlige. Lukt, drikk og sammenligne, for så å korke vinen etterpå. Fortsett slik dagen etter med de samme flaskene. Ta notater og bli kjent. Fortsett med nye flasker, uken etter.

Det var sent, klokken måtte ha vært over midnatt, det var lørdag og jeg var dritings da Eigil lente seg over bordet og snøvlet:
”Faen, jeg har blogg veit du.”
”Du også?” Svarte jeg, og tenkte mitt.
”Ja, faen, masse folk som leser og greier.”
”Ja… Så.. Hva skriver du om?” Spurte jeg motvillig, og kjente adrenalinet pumpe i kroppen på samme måte som når man møter noe livstruende.
”Næ, litt forskjellig. Du  kan jo klikke deg inn og kikke? Har så mye å gjørra på jobben, veit du, har jo nesten ikke tid til å skrive.”
”Ja, sånt tar tid.” Svarte jeg knapt, og håpet inderlig at han ikke skulle spørre om jeg ville bidra til bloggen hans.
”Ja, faen, du er jo flink til å ordlegge deg og greier.. Kanke du bidra litt a?”
Jeg så han lyste opp da ideen kom til han, og jeg fikk dårlig samvittighet for hatet som vokste i meg.
Nå blir`n skuffa hvis du sier nei, tenkte jeg, og du er for glad i Eigil til å skjelle han ut. Blogg, det kan da ikke være så ille? Det er jo så populært om dagen, hvor vanskelig kan det være? Ikke veldig, tenkte jeg, og hvorfor skal du være så fordømt motvillig? Du har jo ikke lest mange blogger? Hvordan kan du rakke ned på noe du ikke fullt ut forstår? Ikke vær så jævla sjølhøytidelig, Lars, ikke tro at du er noe bedre enn alle andre, ikke anta at alle bloggere er drittfolk som ivrer etter å dele hvert sekund av et innholdsløst liv med omverdenen bare fordi de ikke fikk den omsorgen og oppmerksomheten de følte de hadde krav på i barndommen, ikke tenk sånn, det er ikke veldig sympatisk, ikke sympatisk i det hele tatt.

”Men, faen, Eigil, blogg lizzom? Blogg? Er det ikke bare hippier og moteslaver som skriver blogg? Hva faen skal jeg skrive om?” Spurte jeg og ristet på hodet og la ansiktet i hendene da jeg innså at spørsmålet mitt kunne forlede han til å tro at jeg var positiv til blogg-ideen hans.
”Faen, veit ikke jeg vel. Det er opp til deg. Du står helt fritt.” Svarte han ivrig.
”Fritt? Står fritt? Står for faen ikke fritt når jeg har fått et jævla blogg-oppdrag tredd nedover øra?” Sa jeg, og satte opp et grimt ansiktsuttrykk.
”Jo, jo, jo, men du må jo ikke? Det er bare hvis du vil, trenger ikke værra non big deal, lizzom.”
”Big deal..” Sa jeg foraktfullt og sukket. ”Morra di er big deal. Skal jeg skrive no, så må jeg jo ha noe å komme med? Er sjølvsentrert som faen, Eigil, og det vet du..”

Kristoffer kom tilbake fra toalettet og kuppet samtalen med no politisk, og jeg og Eigil pratet ikke mer om blogging den kvelden.
Søndagen våknet jeg i sengen med en flau smak i kjeften. Blogg diskusjonen stod klart for meg og det plaget meg dypt at jeg hadde vært så positiv.
Det går bra, tenkte jeg, han har sikkert glemt det, det var nok ikke annet enn bullshit-fyllepreik, og det er ikke som om du har lovt han noe som helst. Tenk på noe annet, fri deg fra bekymringen. Vil du ikke skrive blogg, så skriver du ikke blogg. Det er ikke verre.

Jeg forsonet meg med tankene, bestilte pizza og rigget meg til i sofaen for å se Godset tape enda en bortekamp. Kampen var halvveis inn i første omgang, jeg halvspist, og sur som faen fordi kjøttbollene på pizzaen var av kylling og kalkun, smakløse og kjipe, knapt nok verdige til å fylle hyllene på Rema-1000.
Helvete heller, tenkte jeg, verden går av hengslene. Og hva kan du gjøre for å påvirke det? Ingenting, ingen verdens ting. Du kan syte, du kan bli sur og tverr, men det får ingen konsekvenser for andre enn deg selv. Kjøttbollene fra forrige eier var borte, og kommer aldri tilbake, samme hva du måtte føle, tenke og forbanne. Faen ass. Kylling og kalkun, hva gir`u meg? Faen ass.
Da jeg endelig kom meg over nederlaget, både i hva fotballkamp og kjøttboller angikk, tikket det inn en tekstmelding på telefonen min:
-Halla. Sjekk eimoe.com. Hadde vært kult med bidrag altså.-
Kult med bidrag, tenkte jeg, det er ikke kult med bidrag Eigil, ikke i dag, i dag har jeg vondt, jeg er syk, det verker i hodet, jeg er forferdelig tørst, og utifra flekkene rundt dassen er jeg ganske sikker på at jeg var spysjuk da jeg kom hjem i går kveld. Kult med bidrag…. Ække kult, vettu, ikke i det hele tatt. Hvem faen tror du jeg er? Jenny-faens-Skavland? Er det ikke folk som det som skriver blogg? Nei, det må bli et nei, jeg kan ikke fornedre meg ytterligere.
Jeg ventet med å sjekke ut eimoe.com til dagen etter.

Dott-kom, tenkte jeg, er det ikke vel pretensiøst å ha et dott-kom etter navnet sitt? Greit nok at han har forkorta det ass, men faen heller.. Og dette vil han at jeg skal være med på? Næ, næh, veit ikke ass..
Jeg leste et par av innleggene hans, og jeg måtte motvillig innrømme at det ikke var så ille som jeg hadde sett for meg. Selv om jeg ikke lot meg engasjere i særlig grad, lot jeg meg heller ikke vemme, og selv om jeg ikke var direkte imponert, var jeg heller ikke skuffet.
Alt er relativt, Karl Ove Knausgårds 2500 sider om hans evige kamp i livet er imponerende, men et litterært verk i syv-bind lar seg vanskelig sammenlikne med Eigils blogg, og da jeg surfet veven etter andre blogger, kom jeg raskt til konklusjonen om at Eigils blogg lå langt over gjennomsnittet.

Hvorfor så motvillig, tenkte jeg, hvorfor skal du være så negativ til blogging? Er det frykt for å skrive kortfattet om noe trivielt? Er det skepsisen til verdensveven som gjør dette så vanskelig? Er det fordi du ikke bryr meg om annet enn deg og ditt? Nei, dette må ut av systemet. Du blir nødt til å bidra, du må utfordre skammen, ta tyren ved hornene, møte motviljen ansikt til ansikt, neve mot neve, du må ta et oppgjør med selvhøytideligheten, du må skrive et blogg-innlegg.
Politikk? Nei, har for lite å komme med. Noe som irriterer? Nei, det blir for omfattende. Tanker om dommedag? Nei, det blir for svevende. Hva er det som engasjerer deg? Fint lite. Akkurat nå, hva irriterer deg akkurat nå? Blogging. Ja, det irriterer deg. Skal du skrive et sviende innlegg om et stadig voksende hat til blogging, bloggere, og alle som oppfordrer andre til å blogge? Jeg kan ikke poste sånt på en blogg-side? Det blir for dumt, selvmotsigelsen for intens, eller ikke?
Du er en martyr, tenkte jeg, du hjelper en venn i tidsklemme, du bidrar til Eigils popularitet selv om det går på bekostning av din personlige integritet, og selv om du frivillig kaster deg selv til ulvene og nærer noe du i utgangspunktet forakter, er det et lite offer i den store sammenhengen. Er det ikke det vennskap handler om? Å stadig gjøre noe man ikke har lyst til, bare fordi kjærligheten til vedkommende står sterkt? Jo, det er helt riktig. Så kul du er, skikkelig kul venn lizzom, tenkte jeg fornøyd, og gikk ut på kjøkkenet for å lage en kopp te.

Hvordan begynne, tenkte jeg og fant frem en pose earl-grey, hvordan skal første setningen lyde? Hvordan skal du legge det opp? Motsetningene mellom fjortis-blogging, og livsviktig blogging fra et undertrykkende Kina? Hvordan skal jeg angripe problemstillingen? Heidi Alexandra Olsen, og hennes sminke-religion? Hårevangeliet? Er det noe vits? Nei, det blir for dumt. Og hva vet du om Kina foruten alt du antar? Ingenting. Du er for fattig på kunnskap til å mene noe vettugt. Sånn er det, like greit å innse.

Jeg satte meg ned foran maskinen, nippet forsiktig til teen, tente en sigarett og gjorde klart et tomt dokument med tittelen: Gjesteblogg, Eigil #1, men det hjalp lite på kreativiteten.
Faen, tenkte jeg, helvete heller. Du er for dum til å mene noe, og mener du for sterkt om noe du vet for lite om, så kommer det til å bite deg i ræva ved en senere anledning. Sånn er det, Lars, sånn er det alltid. Skriv om noe du kan noe om, ikke for fancy, ikke for dystert. Ja! Det kan du skrive, tenkte jeg, satte opp et nytt dokument. Keep it simple.. Si det som det er..

Sorry, Eigil, det blei kanskje ikke som du hadde håpet, men nå er jeg i det minste en bekymring fattigere. Mitt første og siste blogg-innlegg. Meningsløst og navlebeskuende, ikke ulikt andre blogger jeg har lest. Selvforakten er stigende, men langt i fra uoverkommelig.
Adios, amigos.. Nok er nok..

Lars

Når han i tillegg ble det to ganger, trodde ihvertfall jeg, at alt håp var ute. Heldigvis kom flertallet, som får lov til å stemme ved valg i USA, til fornuft. Derfor passer det nå med et aldri så lite tilbakeblikk:

Jeg har sett de største banda jeg har hatt et ønske og mulighet til å se. Jeg har vært på opera, jeg har sett musikaler og jeg har sett Liverpool spille fotball. Jeg mangler bare en skikkelig evangelist som kan toppe det hele.

Litt av meg en type dette her:

Rent økonomisk er Benny Hinn verdens mest sukessrike troshelbreder. Folk gir ham pengegaver på godt over en halv milliard kroner i året.

Disse pillene er sikkert veldig bra (han refererer jo til flere positive studier). Jeg ser bare ikke nødvendigheten med å kjøpe disse.

Slanketips som virker

Tren mer, spis mindre dritt.