Her kommer endel Bilder fra turen over Besseggen. Kjenner blodsmaken i munnen fortsatt, når jeg ser disse her.

Turen var lang og hard. At man skal utsette seg selv for slike ting, er i bunn og grunn ufattelig unødvendig. Men så gikk det nå! I etterkant føles det bra og det å komme ned fra fjellet, var en følelse vanskelig å beskrive.

Dette er altså bildene. For en innføring om denne turen, les artikkelen Fra Puben til Besseggen.

Reisefølge: William, Torgeir, Linn-Kristin, Line og Anne Cathrine.

Trykk for større bilder

Dette innlegget har 9 kommentarer | Skriv en kommentar

Skal du, eller noen du kjenner bo på hotell i Drammen? Les dette først. Her kommer en liten gjennomgang av de tre hotellene på Strømsø i Drammen.

På Strømsø i Drammen finnes det tre hoteller. First Hotel Ambassadeur, Clarion Collection Hotel Tollboden og Best Western Globus Hotel. Selv har jeg bodd på disse hotellene i over tre måneder tilsammen i 2009. Så her kommer jeg med en personlig mening om hva jeg likte spesielt på de forskjellige og hva jeg mener de burde bli bedre på.

Hva skal et hotell ha?

Ingen av disse tre nevnte er 5-stjernes hotell, men det man uansett skal forvente seg av et hotell er: en hyggelig resepsjon, Internett, restaurant med god frokost, parkering og generelle fasiliteter på rommet som Tv, god seng og ikke minst rengjøring hver dag. Det skal sies at ingen av disse tre hotellene er dårlige og jeg er sikker på at du får en hyggelig overnatting på alle, men noen er bedre enn andre på visse punkter.

First Hotel Ambassadeur

First Hotel Ambassadeur er Drammens største og mest rutinerte hotell med 230 rom og muligheter for store konferanser og events. Når du ankommer i resepsjonen, kan det sammenlignes med å komme til hvilket som helst stort hotell i Europa.

Jeg opplevde resepsjonen her som rotete og generelt lite hyggelig betjening. Spesielt én person var ofte sur og til tider kranglete. Dette var min opplevelse. Jeg regner med at det er folk som bor på First som opplever det stikk motsatt. Det skal legges til at dette ikke var gjennomgående for hotellet. Flere ansatte i restauranten og  konferanseavdelingen var særdeles hyggelige og hjelpsomme til tider.

Restauranten og baren på First er fin. Det serveres meget bra frokost og dersom du også spiser middag i restauranten, er dette utrolig bra! Så det kan jeg anbefale folk å gjøre.

Det skal være trådløst nett på hele hotellet. Dette er altfor dårlig utbygd og fungerer egentlig kun, dersom du sitter nede i restauranten og rundt konferansesalene. Så dersom du er avhengig av internett på rommet, hadde jeg valgt et helt annet hotell. Det er rett og slett villedende reklame å påstå at de tilbyr dette.

Rommene på First, er generelt greie, mens andre rom er gamle og slitte. Rengjøringen er sånn passe, men ikke imponerende. Sengene er meget gode og TVen på rommet har ca. 10 kanaler og Pay-TV.

Dersom du må parkere bil, må du belage deg på å punge ut 120 kroner døgnet for dette. Hotellet har eget strykerom og egne treningsfasiliteter.

Bilder satt sammen fra firsthotels.com

Clarion Collection Hotel Tollboden

Clarion Collection Hotel Tollboden er et typisk Bed & Breakfast hotell med 84 rom. Når du ankommer resepsjonen, møter du en trivelig atmosfære. Her føles det fint å sitte i timesvis å lese dagens aviser (9 forskjellige, pluss diverse tidsskrifter) og nyte en espresso og vafler (uten ekstra kostnader).

Rommene på Tollboden er fine og rengjøringen kan man ikke klage på. På lik linje med First, sliter Tollboden med dårlig Internettlinje. På rommene går det for tregt og nede i lobbyen går det passe greit. Dette bør forbedres!

Et døgn her, inkluderer frokost og kveldsmat.  I den perioden jeg bodde her, ble kjøkkenet bygget om og de benyttet et midlertidig kjøkken på hotellet. Dette opplevde jeg som ganske møkkete, uten å insinuere at matttilsynet kanskje burde tatt en tur innom. Får håpe at dette har blitt bedre.

Ellers tilbyr hotellet gratis parkering og hvert rom har eget strykebrett, en liten kanalpakke på TVen og PayTV.

Bilder satt sammen fra choicehotels.no

Best Western Globus Hotel

Best Western Globus Hotel er Drammens nyeste hotell. Med 47 flotte og nyoppussede rom. Fra før av, hadde jeg et helt spesielt forhold til dette huset. I gamle dager, lå nemlig Victoria Kulturhus her, hvor jeg både spilte konserter og øvde med band. Flott å se at denne bygningen nå har blitt det fine hotellet det er.

I resepsjonen arbeider det eksepsjonelt hyggelige folk. Frokosten er liten, men veldig god og detaljert. Helt perfekt for et lite hotell som dette. Generelt serveres tradisjonell mat, da det på dagtid er lunsj og middagsplassen til en rekke pensjonister i byen. Så dersom du ikke er allergisk mot gamle folk, vil du synes at dette er litt hjemmekoselig.

Rengjøringen av rommene her er veldig bra og trådløs Internett i lobbyen fungerer bra. Ellers på hotellet, er det ikke trådløst, men på Globus kan du på hvert rom bruke egen kabel. Med en 5-meters kabel, er man ikke så langt unna trådløs, allikevel. Denne muligheten, burde også de andre hotellene ha hatt!

Ellers koster parkering 120 kr døgnet og har eget strykerom. Som de andre, har TVen en liten kanalpakke og PayTV.

Bilder satt sammen fra bestwestern.no

Den endelige vurderingen og utdeling av medaljer

Etter denne erfaringen, er det ingen tvil om hvilket hotell jeg anbefaler i Drammen. Gullmedaljen blir utdelt til Best Western Globus Hotel. På andre plass med sølv kommer Clarion Collection Hotel Tollboden og på siste plass med bronsje kommer First Hotel Ambassadeur.

Dersom du ønsker å lese mer om bydelen Strømsø i Drammen, bør du lese: Fantastiske Strømsø.

Dette innlegget har 14 kommentarer | Skriv en kommentar

Jeg annonserte for et par uker siden, at det ville komme et par gjestebloggere hit. En som har spurt og en som har fått oppgaven prakket på seg i fylla. Sistnevnte, Lars Marius Krantz er en god venn og forfatter. Dette er hans bidrag:

Det var sent, klokken måtte ha vært over midnatt, det var lørdag og jeg var dritings da Eigil lente seg over bordet og snøvlet:
”Faen, jeg har blogg veit du.”
”Du også?” Svarte jeg, og tenkte mitt.
”Ja, faen, masse folk som leser og greier.”
”Ja… Så.. Hva skriver du om?” Spurte jeg motvillig, og kjente adrenalinet pumpe i kroppen på samme måte som når man møter noe livstruende.
”Næ, litt forskjellig. Du  kan jo klikke deg inn og kikke? Har så mye å gjørra på jobben, veit du, har jo nesten ikke tid til å skrive.”
”Ja, sånt tar tid.” Svarte jeg knapt, og håpet inderlig at han ikke skulle spørre om jeg ville bidra til bloggen hans.
”Ja, faen, du er jo flink til å ordlegge deg og greier.. Kanke du bidra litt a?”
Jeg så han lyste opp da ideen kom til han, og jeg fikk dårlig samvittighet for hatet som vokste i meg.
Nå blir`n skuffa hvis du sier nei, tenkte jeg, og du er for glad i Eigil til å skjelle han ut. Blogg, det kan da ikke være så ille? Det er jo så populært om dagen, hvor vanskelig kan det være? Ikke veldig, tenkte jeg, og hvorfor skal du være så fordømt motvillig? Du har jo ikke lest mange blogger? Hvordan kan du rakke ned på noe du ikke fullt ut forstår? Ikke vær så jævla sjølhøytidelig, Lars, ikke tro at du er noe bedre enn alle andre, ikke anta at alle bloggere er drittfolk som ivrer etter å dele hvert sekund av et innholdsløst liv med omverdenen bare fordi de ikke fikk den omsorgen og oppmerksomheten de følte de hadde krav på i barndommen, ikke tenk sånn, det er ikke veldig sympatisk, ikke sympatisk i det hele tatt.

”Men, faen, Eigil, blogg lizzom? Blogg? Er det ikke bare hippier og moteslaver som skriver blogg? Hva faen skal jeg skrive om?” Spurte jeg og ristet på hodet og la ansiktet i hendene da jeg innså at spørsmålet mitt kunne forlede han til å tro at jeg var positiv til blogg-ideen hans.
”Faen, veit ikke jeg vel. Det er opp til deg. Du står helt fritt.” Svarte han ivrig.
”Fritt? Står fritt? Står for faen ikke fritt når jeg har fått et jævla blogg-oppdrag tredd nedover øra?” Sa jeg, og satte opp et grimt ansiktsuttrykk.
”Jo, jo, jo, men du må jo ikke? Det er bare hvis du vil, trenger ikke værra non big deal, lizzom.”
”Big deal..” Sa jeg foraktfullt og sukket. ”Morra di er big deal. Skal jeg skrive no, så må jeg jo ha noe å komme med? Er sjølvsentrert som faen, Eigil, og det vet du..”

Kristoffer kom tilbake fra toalettet og kuppet samtalen med no politisk, og jeg og Eigil pratet ikke mer om blogging den kvelden.
Søndagen våknet jeg i sengen med en flau smak i kjeften. Blogg diskusjonen stod klart for meg og det plaget meg dypt at jeg hadde vært så positiv.
Det går bra, tenkte jeg, han har sikkert glemt det, det var nok ikke annet enn bullshit-fyllepreik, og det er ikke som om du har lovt han noe som helst. Tenk på noe annet, fri deg fra bekymringen. Vil du ikke skrive blogg, så skriver du ikke blogg. Det er ikke verre.

Jeg forsonet meg med tankene, bestilte pizza og rigget meg til i sofaen for å se Godset tape enda en bortekamp. Kampen var halvveis inn i første omgang, jeg halvspist, og sur som faen fordi kjøttbollene på pizzaen var av kylling og kalkun, smakløse og kjipe, knapt nok verdige til å fylle hyllene på Rema-1000.
Helvete heller, tenkte jeg, verden går av hengslene. Og hva kan du gjøre for å påvirke det? Ingenting, ingen verdens ting. Du kan syte, du kan bli sur og tverr, men det får ingen konsekvenser for andre enn deg selv. Kjøttbollene fra forrige eier var borte, og kommer aldri tilbake, samme hva du måtte føle, tenke og forbanne. Faen ass. Kylling og kalkun, hva gir`u meg? Faen ass.
Da jeg endelig kom meg over nederlaget, både i hva fotballkamp og kjøttboller angikk, tikket det inn en tekstmelding på telefonen min:
-Halla. Sjekk eimoe.com. Hadde vært kult med bidrag altså.-
Kult med bidrag, tenkte jeg, det er ikke kult med bidrag Eigil, ikke i dag, i dag har jeg vondt, jeg er syk, det verker i hodet, jeg er forferdelig tørst, og utifra flekkene rundt dassen er jeg ganske sikker på at jeg var spysjuk da jeg kom hjem i går kveld. Kult med bidrag…. Ække kult, vettu, ikke i det hele tatt. Hvem faen tror du jeg er? Jenny-faens-Skavland? Er det ikke folk som det som skriver blogg? Nei, det må bli et nei, jeg kan ikke fornedre meg ytterligere.
Jeg ventet med å sjekke ut eimoe.com til dagen etter.

Dott-kom, tenkte jeg, er det ikke vel pretensiøst å ha et dott-kom etter navnet sitt? Greit nok at han har forkorta det ass, men faen heller.. Og dette vil han at jeg skal være med på? Næ, næh, veit ikke ass..
Jeg leste et par av innleggene hans, og jeg måtte motvillig innrømme at det ikke var så ille som jeg hadde sett for meg. Selv om jeg ikke lot meg engasjere i særlig grad, lot jeg meg heller ikke vemme, og selv om jeg ikke var direkte imponert, var jeg heller ikke skuffet.
Alt er relativt, Karl Ove Knausgårds 2500 sider om hans evige kamp i livet er imponerende, men et litterært verk i syv-bind lar seg vanskelig sammenlikne med Eigils blogg, og da jeg surfet veven etter andre blogger, kom jeg raskt til konklusjonen om at Eigils blogg lå langt over gjennomsnittet.

Hvorfor så motvillig, tenkte jeg, hvorfor skal du være så negativ til blogging? Er det frykt for å skrive kortfattet om noe trivielt? Er det skepsisen til verdensveven som gjør dette så vanskelig? Er det fordi du ikke bryr meg om annet enn deg og ditt? Nei, dette må ut av systemet. Du blir nødt til å bidra, du må utfordre skammen, ta tyren ved hornene, møte motviljen ansikt til ansikt, neve mot neve, du må ta et oppgjør med selvhøytideligheten, du må skrive et blogg-innlegg.
Politikk? Nei, har for lite å komme med. Noe som irriterer? Nei, det blir for omfattende. Tanker om dommedag? Nei, det blir for svevende. Hva er det som engasjerer deg? Fint lite. Akkurat nå, hva irriterer deg akkurat nå? Blogging. Ja, det irriterer deg. Skal du skrive et sviende innlegg om et stadig voksende hat til blogging, bloggere, og alle som oppfordrer andre til å blogge? Jeg kan ikke poste sånt på en blogg-side? Det blir for dumt, selvmotsigelsen for intens, eller ikke?
Du er en martyr, tenkte jeg, du hjelper en venn i tidsklemme, du bidrar til Eigils popularitet selv om det går på bekostning av din personlige integritet, og selv om du frivillig kaster deg selv til ulvene og nærer noe du i utgangspunktet forakter, er det et lite offer i den store sammenhengen. Er det ikke det vennskap handler om? Å stadig gjøre noe man ikke har lyst til, bare fordi kjærligheten til vedkommende står sterkt? Jo, det er helt riktig. Så kul du er, skikkelig kul venn lizzom, tenkte jeg fornøyd, og gikk ut på kjøkkenet for å lage en kopp te.

Hvordan begynne, tenkte jeg og fant frem en pose earl-grey, hvordan skal første setningen lyde? Hvordan skal du legge det opp? Motsetningene mellom fjortis-blogging, og livsviktig blogging fra et undertrykkende Kina? Hvordan skal jeg angripe problemstillingen? Heidi Alexandra Olsen, og hennes sminke-religion? Hårevangeliet? Er det noe vits? Nei, det blir for dumt. Og hva vet du om Kina foruten alt du antar? Ingenting. Du er for fattig på kunnskap til å mene noe vettugt. Sånn er det, like greit å innse.

Jeg satte meg ned foran maskinen, nippet forsiktig til teen, tente en sigarett og gjorde klart et tomt dokument med tittelen: Gjesteblogg, Eigil #1, men det hjalp lite på kreativiteten.
Faen, tenkte jeg, helvete heller. Du er for dum til å mene noe, og mener du for sterkt om noe du vet for lite om, så kommer det til å bite deg i ræva ved en senere anledning. Sånn er det, Lars, sånn er det alltid. Skriv om noe du kan noe om, ikke for fancy, ikke for dystert. Ja! Det kan du skrive, tenkte jeg, satte opp et nytt dokument. Keep it simple.. Si det som det er..

Sorry, Eigil, det blei kanskje ikke som du hadde håpet, men nå er jeg i det minste en bekymring fattigere. Mitt første og siste blogg-innlegg. Meningsløst og navlebeskuende, ikke ulikt andre blogger jeg har lest. Selvforakten er stigende, men langt i fra uoverkommelig.
Adios, amigos.. Nok er nok..

Lars

Dette innlegget har 11 kommentarer | Skriv en kommentar

Foreningen for de utrimmede – FFU (les: undertegnede), har i helgen tatt turen over selveste Besseggen. Jeg er meget stolt over innsatsen og viljestyrken.

Øst for Jotunheimen ligger Besseggen. En forholdvis populær fjelltur her i Norge som rager 1743 moh. Rekordtida på 1.16.48 ble satt 1963 og undertegnede og hans følge på 6, gjorde turen på 7.00.13. Man sier vanligvis at turen tar rundt seks til åtte timer. I våres, sa jeg ja til å bli med på dette her. Jeg hadde da en høy promille, men holder det jeg lover, selv om jeg ikke var tilregnelig i gjerningsøyeblikket. Siden så jeg på dette som en dag som lå altfor langt fram i tid og sannsynligvis aldri ville komme. Plutselig var vi i slutten av september, gitt.

Slik er det å gå i fjellet i Norge

Kvelden før, tok vi det sånn passe med ro. En lang natt søvn og tidlig opp, for å rekke båten som skulle ta oss fra Gjendesheim til Memurubu. Første delen her er lang og stort sett rett opp. Etter dette flater det seg litt ut, men hele tiden en liten stigning. Så blir det bratt igjen. Jeg kjenner at kondisjonen aldri helt strekker til, ei heller visse muskelgrupper i bena som aldri er blitt brukt på en slik måte før. Man går og går. Opp, opp og opp. Til tider føles alt bare helt forferdelig. Men hva skjer? Plutselig må vi gå langt ned. Nesten like langt ned som vi har gått opp. Jeg syntes jo at dette måtte jo være totalt unødvendig. Torgeir som var i reisefølge, kunne slå fast ved at slik var det å gå i fjellet i Norge.

Nå skulle vi altså starte å bestige selveste Besseggen. Været var ganske forferdelig med masse vind. Opp her, kan betegnes som fjellklatring, dog uten sikring. Visse steder her, føles helt absurd. Sklir man på en stein, faller man 700 meter rett ned. Vårt Britiske innslag i troppen, William, lider av ekstrem høydeskrekk. Han er skråsikker på at hans siste time har kommet. Kritthvit i ansiktet, forstår han, at man ikke kan snu her. Og med museskritt beveger han seg oppover fjellet. Selv brukte jeg god tid i dette bratte henget. Var ekstremt effektiv noen få meter, for så å ta en pause. Utsikten her er fantastisk. Du ser det grønne Gjendevannet og det dypblå Bessvatnet. Dette har jeg sett bilder fra mange ganger før.

Den store skuffelsen og nedstigningen

Helt oppriktig, trodde jeg at når vi var ferdig med denne delen, var vi på toppen. Men neida. Fortsatt er det tre, fire topper til. Man blir like skuffet, hver gang man kommer til toppen, for så se en ny en. Endelig er man der og kan legge en stein i haugen sammen med tusenvis av andre fjellfolk som har tatt turen opp hit tidligere. Mens vi sitter her og spiser lunch, får vi høre at det har skjedd en ulykke et stykke bak oss. En kvinne har falt og brukket beinet. Vi så luftambulansens helikopter komme inn, men på grunn av den sterke vinden, må hjelpemannskap fra Røde Kors komme til unnsetting.

Man skulle gjerne tro at nedstigningen var en enkel sak. Men nedoverturen er lang og man er allerede ekstremt sliten i beina. Når man endelig var nede, etter syv timer med selvpining føles alt bare så helt fantastisk! Jeg angret mange ganger i løpet av turen på at jeg i det hele tatt gjør slike ting som dette, men når man er kommet ned, føles det bare bra. Jeg anbefaler alle som er i form til dette, å ta turen.

På fylla i Arne Brimi Land

Senere på kvelden, var vi i Lom, i Arne Brimi Land. Her fikk vi ekstremt gode retter med vinpakke servert. Ingenting er mer fortjent, etter en slik tur! Vi får se, om vi ikke kommer til å bestige Galdhøpiggen neste sommer.

Det vil snart komme mange flere bilder her fra denne turen.

Reisefølge: Torgeir, Line, Anne Cathrine, William og Linn-Kristin.

Dette innlegget har 11 kommentarer | Skriv en kommentar

Jeg har ikke peiling på sykkelsport i det hele tatt.

Men jeg føler at jeg kjapt kan bli interessert, når jeg ser slike morsomme situasjoner:

Unngå å ta seieren på forskudd

Du er ikke seierherre før du er over målstreken:

Dette innlegget har 3 kommentarer | Skriv en kommentar