Jeg annonserte for et par uker siden, at det ville komme et par gjestebloggere hit. En som har spurt og en som har fått oppgaven prakket på seg i fylla. Sistnevnte, Lars Marius Krantz er en god venn og forfatter. Dette er hans bidrag:

Det var sent, klokken måtte ha vært over midnatt, det var lørdag og jeg var dritings da Eigil lente seg over bordet og snøvlet:
”Faen, jeg har blogg veit du.”
”Du også?” Svarte jeg, og tenkte mitt.
”Ja, faen, masse folk som leser og greier.”
”Ja… Så.. Hva skriver du om?” Spurte jeg motvillig, og kjente adrenalinet pumpe i kroppen på samme måte som når man møter noe livstruende.
”Næ, litt forskjellig. Du  kan jo klikke deg inn og kikke? Har så mye å gjørra på jobben, veit du, har jo nesten ikke tid til å skrive.”
”Ja, sånt tar tid.” Svarte jeg knapt, og håpet inderlig at han ikke skulle spørre om jeg ville bidra til bloggen hans.
”Ja, faen, du er jo flink til å ordlegge deg og greier.. Kanke du bidra litt a?”
Jeg så han lyste opp da ideen kom til han, og jeg fikk dårlig samvittighet for hatet som vokste i meg.
Nå blir`n skuffa hvis du sier nei, tenkte jeg, og du er for glad i Eigil til å skjelle han ut. Blogg, det kan da ikke være så ille? Det er jo så populært om dagen, hvor vanskelig kan det være? Ikke veldig, tenkte jeg, og hvorfor skal du være så fordømt motvillig? Du har jo ikke lest mange blogger? Hvordan kan du rakke ned på noe du ikke fullt ut forstår? Ikke vær så jævla sjølhøytidelig, Lars, ikke tro at du er noe bedre enn alle andre, ikke anta at alle bloggere er drittfolk som ivrer etter å dele hvert sekund av et innholdsløst liv med omverdenen bare fordi de ikke fikk den omsorgen og oppmerksomheten de følte de hadde krav på i barndommen, ikke tenk sånn, det er ikke veldig sympatisk, ikke sympatisk i det hele tatt.

”Men, faen, Eigil, blogg lizzom? Blogg? Er det ikke bare hippier og moteslaver som skriver blogg? Hva faen skal jeg skrive om?” Spurte jeg og ristet på hodet og la ansiktet i hendene da jeg innså at spørsmålet mitt kunne forlede han til å tro at jeg var positiv til blogg-ideen hans.
”Faen, veit ikke jeg vel. Det er opp til deg. Du står helt fritt.” Svarte han ivrig.
”Fritt? Står fritt? Står for faen ikke fritt når jeg har fått et jævla blogg-oppdrag tredd nedover øra?” Sa jeg, og satte opp et grimt ansiktsuttrykk.
”Jo, jo, jo, men du må jo ikke? Det er bare hvis du vil, trenger ikke værra non big deal, lizzom.”
”Big deal..” Sa jeg foraktfullt og sukket. ”Morra di er big deal. Skal jeg skrive no, så må jeg jo ha noe å komme med? Er sjølvsentrert som faen, Eigil, og det vet du..”

Kristoffer kom tilbake fra toalettet og kuppet samtalen med no politisk, og jeg og Eigil pratet ikke mer om blogging den kvelden.
Søndagen våknet jeg i sengen med en flau smak i kjeften. Blogg diskusjonen stod klart for meg og det plaget meg dypt at jeg hadde vært så positiv.
Det går bra, tenkte jeg, han har sikkert glemt det, det var nok ikke annet enn bullshit-fyllepreik, og det er ikke som om du har lovt han noe som helst. Tenk på noe annet, fri deg fra bekymringen. Vil du ikke skrive blogg, så skriver du ikke blogg. Det er ikke verre.

Jeg forsonet meg med tankene, bestilte pizza og rigget meg til i sofaen for å se Godset tape enda en bortekamp. Kampen var halvveis inn i første omgang, jeg halvspist, og sur som faen fordi kjøttbollene på pizzaen var av kylling og kalkun, smakløse og kjipe, knapt nok verdige til å fylle hyllene på Rema-1000.
Helvete heller, tenkte jeg, verden går av hengslene. Og hva kan du gjøre for å påvirke det? Ingenting, ingen verdens ting. Du kan syte, du kan bli sur og tverr, men det får ingen konsekvenser for andre enn deg selv. Kjøttbollene fra forrige eier var borte, og kommer aldri tilbake, samme hva du måtte føle, tenke og forbanne. Faen ass. Kylling og kalkun, hva gir`u meg? Faen ass.
Da jeg endelig kom meg over nederlaget, både i hva fotballkamp og kjøttboller angikk, tikket det inn en tekstmelding på telefonen min:
-Halla. Sjekk eimoe.com. Hadde vært kult med bidrag altså.-
Kult med bidrag, tenkte jeg, det er ikke kult med bidrag Eigil, ikke i dag, i dag har jeg vondt, jeg er syk, det verker i hodet, jeg er forferdelig tørst, og utifra flekkene rundt dassen er jeg ganske sikker på at jeg var spysjuk da jeg kom hjem i går kveld. Kult med bidrag…. Ække kult, vettu, ikke i det hele tatt. Hvem faen tror du jeg er? Jenny-faens-Skavland? Er det ikke folk som det som skriver blogg? Nei, det må bli et nei, jeg kan ikke fornedre meg ytterligere.
Jeg ventet med å sjekke ut eimoe.com til dagen etter.

Dott-kom, tenkte jeg, er det ikke vel pretensiøst å ha et dott-kom etter navnet sitt? Greit nok at han har forkorta det ass, men faen heller.. Og dette vil han at jeg skal være med på? Næ, næh, veit ikke ass..
Jeg leste et par av innleggene hans, og jeg måtte motvillig innrømme at det ikke var så ille som jeg hadde sett for meg. Selv om jeg ikke lot meg engasjere i særlig grad, lot jeg meg heller ikke vemme, og selv om jeg ikke var direkte imponert, var jeg heller ikke skuffet.
Alt er relativt, Karl Ove Knausgårds 2500 sider om hans evige kamp i livet er imponerende, men et litterært verk i syv-bind lar seg vanskelig sammenlikne med Eigils blogg, og da jeg surfet veven etter andre blogger, kom jeg raskt til konklusjonen om at Eigils blogg lå langt over gjennomsnittet.

Hvorfor så motvillig, tenkte jeg, hvorfor skal du være så negativ til blogging? Er det frykt for å skrive kortfattet om noe trivielt? Er det skepsisen til verdensveven som gjør dette så vanskelig? Er det fordi du ikke bryr meg om annet enn deg og ditt? Nei, dette må ut av systemet. Du blir nødt til å bidra, du må utfordre skammen, ta tyren ved hornene, møte motviljen ansikt til ansikt, neve mot neve, du må ta et oppgjør med selvhøytideligheten, du må skrive et blogg-innlegg.
Politikk? Nei, har for lite å komme med. Noe som irriterer? Nei, det blir for omfattende. Tanker om dommedag? Nei, det blir for svevende. Hva er det som engasjerer deg? Fint lite. Akkurat nå, hva irriterer deg akkurat nå? Blogging. Ja, det irriterer deg. Skal du skrive et sviende innlegg om et stadig voksende hat til blogging, bloggere, og alle som oppfordrer andre til å blogge? Jeg kan ikke poste sånt på en blogg-side? Det blir for dumt, selvmotsigelsen for intens, eller ikke?
Du er en martyr, tenkte jeg, du hjelper en venn i tidsklemme, du bidrar til Eigils popularitet selv om det går på bekostning av din personlige integritet, og selv om du frivillig kaster deg selv til ulvene og nærer noe du i utgangspunktet forakter, er det et lite offer i den store sammenhengen. Er det ikke det vennskap handler om? Å stadig gjøre noe man ikke har lyst til, bare fordi kjærligheten til vedkommende står sterkt? Jo, det er helt riktig. Så kul du er, skikkelig kul venn lizzom, tenkte jeg fornøyd, og gikk ut på kjøkkenet for å lage en kopp te.

Hvordan begynne, tenkte jeg og fant frem en pose earl-grey, hvordan skal første setningen lyde? Hvordan skal du legge det opp? Motsetningene mellom fjortis-blogging, og livsviktig blogging fra et undertrykkende Kina? Hvordan skal jeg angripe problemstillingen? Heidi Alexandra Olsen, og hennes sminke-religion? Hårevangeliet? Er det noe vits? Nei, det blir for dumt. Og hva vet du om Kina foruten alt du antar? Ingenting. Du er for fattig på kunnskap til å mene noe vettugt. Sånn er det, like greit å innse.

Jeg satte meg ned foran maskinen, nippet forsiktig til teen, tente en sigarett og gjorde klart et tomt dokument med tittelen: Gjesteblogg, Eigil #1, men det hjalp lite på kreativiteten.
Faen, tenkte jeg, helvete heller. Du er for dum til å mene noe, og mener du for sterkt om noe du vet for lite om, så kommer det til å bite deg i ræva ved en senere anledning. Sånn er det, Lars, sånn er det alltid. Skriv om noe du kan noe om, ikke for fancy, ikke for dystert. Ja! Det kan du skrive, tenkte jeg, satte opp et nytt dokument. Keep it simple.. Si det som det er..

Sorry, Eigil, det blei kanskje ikke som du hadde håpet, men nå er jeg i det minste en bekymring fattigere. Mitt første og siste blogg-innlegg. Meningsløst og navlebeskuende, ikke ulikt andre blogger jeg har lest. Selvforakten er stigende, men langt i fra uoverkommelig.
Adios, amigos.. Nok er nok..

Lars