Spalten som jeg skriver, blir også publisert på nett på DT-Drammen bloggen.

Denne onsdagen, skrev jeg om en litt spesiell konsertopplevelse. Jeg fikk mye bra tilbakemelding på måten jeg skrev og presenterte dette på. Så jeg kan anbefale deg å ta turen til bloggen å lese min artikkel, For en avslutning! God fornøyelse.

Tiden går så fort om dagen og i morgen er det faktisk eksakt kun én måned til jeg blir tretti. Tredve? (30) Jeg blir gammel! Ikke verst. Endelig voksen.

Så neste gang jeg står i butikken og noen spør om legitimasjon for å kjøpe øl, kan jeg jo si: “Ja, for du tror faren er stor for at jeg er 17? Jeg er 30″. Syke greier.

Det var det. God påske til alle sammen.

Dumdum, DeLillos eller Jokke. Aldri vært noe stor fan! En fellesnevner for de 2500 CDene jeg har gjemt bort i svære hyller i stua og x-antall tusen skivene jeg har i iTunes biblioteket mitt, er at musikken er enten fra Storbritannia eller USA. Sånn har det alltid vært, siden jeg fikk min første CD i 1992. Min aller første CD, var forøvrig Queen, A kind of Magic. Musikken jeg kjøpte dette året, kan jeg med hånda på hjertet si at jeg fortsatt liker den dag i dag. Jeg plukket opp endel forskjellig som debutplata til Manic Street Preachers og skiva jeg mener er en av de beste som noensinne er laget, The Ramones, Mondo Bizarro! (The Ramones mente selv at dette var den dårligste skiva de noen gang hadde laget). Det er jo ikke sånn at denne skiva holder alle kvaliteter, slik vi kjenner skiver som ansees som de beste i verden. Men JEG har hørt så mange ganger på denne at JEG synes den er super.

“Hørt om The Ramones, sier du? Jada, vært favorittbandet mitt i snart 20 år”. Ikke alle som kan fyre av en sånn setning uten å ljuge og ennå ikke fylt 30!!

I tillegg ble det bekjentskap til to band som skulle bli favorittbanda mine gjennom hele 90-tallet, nemlig Faith No More og Suicidal Tendencies. Skal heller ikke drive med historieforfalskning – jeg var også blodfan av Guns ´n´Roses. Begynte også da å samle opp katalogene til AC/DC, Kiss og Sex Pistols (jada, Malcolm McLaren har utgitt ti-talls med live, rare og det ene og det andre). Som du ser, var jeg aldri på Grunge kjøret. Veldig stolt av det! Brodern likte Britpoppen, så jeg slapp å kjøpe det, men hadde vel ikke noe glede av de banda før endel år senere.

Nå har jeg bare toucha overflaten på populærmusikken jeg har kjøpt. Jeg har kjøpt mye rar musikk opp igjennom åra. Jeg er kompetent til å ha seriøse historiske musikksamtaler med folk som har peiling!

Men dette skulle handle om Norsk musikk. Min aller første norske cd kjøpte jeg i kjelleren på Akers Mic i Oslo. Go-Go Gorilla. Den ble kjøpt av og signert av Alex Rosén som faktisk var på jobb bak kassa! Husker jeg syntes situasjonen var pinlig, selv om jeg syntes Alex var en av de kuleste folka jeg visste om den gangen (!)

Musikkanmelderen

Når jeg leser en anmeldelse av en skive eller konsert, blir jeg som regel litt småkvalm. Mange musikkanmeldere, er dessverre noen tullinger og er ofte mer opptatt av nåværende trender og ei heller ser hva musikken er myntet på eller for. Slikt irriterer meg. Det er veldig typisk av en musikkanmelder å slakte skiver som er myntet på 19 år gamle jenter og full pott til skranglerock som interesserer tre damer på 27, som sitter i bakgården på Mono. Førstnevnte skive vil selge millioner, mens sistnevnte noen tusen. Og du kan slenge på 200 ekstra eksemplarer hvis de blir booka til Øya. Musikkanmelderens virke er sprøyt! Alle folk har forskjellig smak. Enten liker du drittmusikk eller bra musikk. Ikke noe poeng å nyansere noe mer enn det, er det vel?

Jeg synes de beste norske skivene er..

Ja, dette er en kjapp liten liste fra 1-10 hvor jeg også har skrevet en liten historie om hva slags forhold jeg har til bandet. Kom gjerne med tilbakemeldinger i kommentarfeltet..

Raga Rockers – Til helvete med Raga Rockers.

Hvis jeg ikke husker feil, mener jeg at denne skiva fikk fullstendig slakt av norske musikkanmeldere. 1997 er året den beste norske skiva kom (mener jeg). Og ja, med norsk vokal også! Dette året, brydde ingen seg om rock. Uten tvil også den sterkeste Raga skiva gjennom tidende. Best lyd og bra låter som fenger! Hugo måtte forøvrig låne Raga katalogen min en gang, så han og Michael fikk brent skivene til eget bruk for endel år siden. Ganske spesielt i grunn! Raga, er vel kanskje det bandet jeg har sett flest ganger live oppgjennom årene også. Senest på fredag. Vanligvis når jeg er på konsert, står jeg gjerne ved mixern og smånikker litt frem og tilbake på hode. På Raga, liker jeg å stå et stykke foran med en øl i hver hånd.

Turbonegro – Apocalypse Dudes.

Love it, or hate it. Mange er nok enige her at dette er en av Norges beste skiver (Stein Østbø i VG, er nok ikke enig). Denne skiva enten digger du, eller hater du. Sånn er det! Men at dette er skiva som har betydd mest for eksport av Norsk rock, tror jeg neppe noen kan motsi. Uten tvil en skikkelig fet skive! Turboneger så jeg første gang live, natt til 1. mai i 1995 i Drammen. Det eneste norske bandet jeg liker som jeg aldri personlig har møtt, prata og/eller festa med.

Gluecifer – Basement Apes.

Round and round er en låt på denne skiva som ikke høres veldig norsk ut. En av de kuleste låtene jeg veit om! Men hadde selvfølgelig aldri passa seg som en singel, tror jeg for det. Vokalist Frithjof hadde muligens en altfor smart humor. Mens Turbonegro har hatt promp og tiss på agendaen, har Gluecifer alltid båret et preg av at gutta har gått noen år lenger på skolen. Men det er jo ikke alltid sånn at det er de smarte, folk vil ha. Gluecifer la dessverre opp for noen år siden.

Madrugada – Grit

Jeg skal ikke skryte på meg at jeg generelt er noen stor fan av Madrugada. Det blir til tider for kjedelig. Men når det kommer til Grit fra 2002, er jo dette virkelig en kul skive. Bra spennvidde i låtene. Gitarist Robert møtte jeg noen ganger. Det som slo meg, husker jeg, var hvor ekstremt hyggelig fyr han var. Det var med andre ord trist når han døde i 2007.

WE – Smugglers

Et merkelig band, egentlig. Men jeg tror det er derfor det blir så bra! Psykedelisk til tider også. Live er WE energiske og vokalist Thomas er fargerik på scenen. Smart rock! Anbefales på det sterkeste til de som ikke har vært borti dette bandet før.

The yum yums – Sweet as candy

Ja, dette er litt high school rock! En litt pinlig historie, da jeg satt i bilen med en kompis Daniel som tidligere var lysmann for Gluecifer og bassisten, Stig fra Gluecifer og tidligere The Yum yums. Daniel klarte aldri helt å stoppe og snakke om hvor stor fan jeg var av The Yum Yums. Stig som forøvrig var tidligere medlem svarte noe sånt som “jøss, finnes det?”. Denne skiva her, er egentlig ganske nydelig!

Backstreet girls – Hellway To High

For kun noen uker siden satt jeg plutselig på Lauritz i Drammen og drakk øl med Bjørn fra BSG. Nevnte for han at denne skiva var en sterk skive. Han var enig, enten om han var hyggelig eller mente det, er uvisst. BSG og mitt gamle band Dead Sheriff var tidligere utgitt på samme selskap i Norge. BSG er Norges svar på AC/DC.

Donkeyboy – Caught In A Life

Kommer ikke foruten lenger. Donkeyboy er fra Drammen og derfor har jeg i første omgang tatt meg tid til å sette meg inn i dette. Det viste seg å være verdt det. Dette er en bra skive. Husker Espen Berg kom bort til meg på byen i Oslo for noen år siden og sa han hadde begynt å jobbe med et Drammensband. Resultatet og suksessen ble jo helt sinnsykt. Lykke til videre, gutta!

ARK – Burn The Sun

Ja, denne skiva låter litt Jazz-metall noen ganger. Men Jørn Lande har så tøff vokal, at denne fortjener sin plass her på lista. Ikke at skiva har de sterkeste låtene og det blir veldig klissete 80-tallet noen ganger, men det er jo virkelig en gjeng med flinke musikere her. Låter jo helt konge denne!

Span – Mass Distraction

Span skulle på en måte bli svære de. Platekontrakt med Island Records i England og greier. Synes på mange måter at dette albumet er litt undervurdert. Her er det mange sterke låter. Skiva her låter polert rock og har fengende refreng. Har hatt og vært på ganske mange nachspiel på Union Scene oppgjennom årene. Nachspiel med Span i 2005, kommer høyt opp på lista over bra nach!

Som du skjønner, har jeg ikke fulgt med på hva som rører seg i norsk musikk de siste par årene. Så kom med forslag her på hva jeg bør sjekke ut, er du snill!

Det var altså topp 10 norsk musikk. Tror ikke jeg kommer til å lage noen topp 10 liste over alle skivene i verden som jeg liker. Jeg tror ikke at jeg er i psykisk stand til det. Bottom line, er den at ingen av disse skivene ville kommet på denne listen. Kanskje ikke til og med på en topp 100 liste en gang (?)

Denne statistikken gjelder altså fra 01.01.09 til og med 31.12.09.

Innhold

Vi starter med selve innholdet. Det er jo hva alt handler om her. Hva folk liker å lese.

Dette var mine topp 10 mest populære saker i 2009:

Hotell Drammen
Fantastiske Strømsø
Bryllup
WordPress design
Hotspot shield
Slik overlever musikkbransjen
Manglende service
Hva er en god vin
Slanketips
Svineinfluensa

Besøkende

Hva slags nettlesere har mine brukere:

Firefox: 42,18 %
Internet Explorer: 33,21 %
Safari: 10,43 %
Opera: 6,67 %
Chrome: 4,63 %
Mozilla Compatible Agent: 2,12 %
Mozilla: 0,31 %
SeaMonkey: 0,13 %
Opera Mini: 0,12 %
NetFront: 0,04 %

Mine fem mest populære måneder med flest besøkende var i rekkefølgen: oktober, november, juni, mai og desember.

Mine gjester er gjennomsnittlig 2 minutter og 13 sekunder på min blogg. Jeg har sett endel web-statistikk opp igjennom og må si at dette var ekstremt høyt!
I tillegg har mine gjester 2,15 sidevisninger i gjennomsnitt per besøk og 72,64 % av mine besøkende var nye. 88,96 % kommer fra norske ip-adresser, mens resten kommer henholdsvis fra USA, Sverige og Danmark.

27,30 % av mine lesere, kommer tilbake. 67,83 % har Windows, mens 26,17 % har en Macintosh og 2,82 % har installert Linux.

Trafikkildeoversikt

Topp 10, hvordan finner folk egentlig frem til min blogg?

twitter.com
Direkte
Google
dt.no
facebook.com
easyresearch.se
vg.no
kudos.no
abcsok.no
kvasir

Topp 20 søkeord:
eigil moe, hotspot shield, moods of norway dress, slanketips, nextgentel, html5, moods of norway dresser, wordpress design, dead sheriff, drammen, eigil moe blog, slanketips som virker, eimoe, hotell drammen, smashing magazine, ulovlig nedlasting, wordpress, god vin, moods of norway slips, paradis på strømsø.

En stor takk til alle dere som leser bloggen min!

Neida, året 2009, har for meg personlig vært veldig bra og helt ærlig, så tror jeg tjue-ti (2010), kommer til å bli enda bedre. Man kan vel ikke tro og håpe på noe annet. Med en stressa hverdag på jobben med masse trøkk og ikke så verst på hjemmebane heller, bør jeg ei klage.

Bloggen eimoe.com

Bloggen her, har fått en skikkelig leser-boost denne høsten. Fra å være en liten blogg med bare noen få lesere, til å bli en blogg med flere tusen unike lesere hver måned. Jeg setter veldig stor pris på folk som gir meg tilbakemeldinger, enten om det er her via kommentarfeltet eller på Twitter og Facebook. Jeg har selv blitt litt flinkere til å kommentere på andre blogger, når jeg leser innlegg, fordi jeg vet jeg setter stor pris på denne responsen selv.

Takk for alt. God jul og godt nyttår til dere alle :-) <– (første smiletegnet i et innlegg her).

Julegate i Hamburg, Tyskland.

Viktig å rive av T på en Moét..

Merk: Konkurransen er nå avsluttet og vi kom på en 2. plass etter Donkeyboy. DET er vi ekstremt fornøyd med. Så dette var stas!

I 1999 startet vi et breibeint rockeband. Dead Sheriff ble navnet. Vi ga oss i 2007 og i løpet av karrieren, fikk vi gitt ut to CDer og en EP. Albumet fra 2004, By All Means (FaceFront/VME), er nominert til kåringen tiårets lokale album av Drammens Tidende.

Vi har veldig lyst til å komme høyt på lista og trenger derfor din hjelp. Vi håper at flest mulig stemmer på oss! Kommer vi høyt nok, vanker det kanskje en liten re-union konsert eller to.

Stem på Dead Sheriff – By all means: Her kan du stemme på tiårets lokale album.

Fortsatt å få tak i

Skivene kan du fortsatt få tak på, i et eller annet format:

By All Means:
iTunes, Spotify, Wimp, Platekompaniet mp3, Platekompaniet cd, CDON.

Rockapocalyptica:
iTunes, Spotify, Wimp, Platekompaniet mp3, CDON.

Bildegalleri av Dead Sheriff.

King of this nation..

På albumet Rockapocalyptica (2002), spilte vi inn video av låten King of this nation:

Stem på Dead Sheriff – By all means: Her kan du stemme på tiårets lokale album.

Den store dagen kom endelig. Vi skulle flytte hjem. Leiligheten var klar og så sånn passe grei ut nå. Full av byggstøv og annet smuss, plasseres ett tonn ikea-esker på stuegulvet. Det er bare å sette igang. Bygg sammen, sett opp. Ting virker så enkelt og greit når du står på Ikea og ser de store skapene der. Jøss, så fint, tenker man. Det tok ca. 1 uke å sette opp alt, selv om vi fikk masse hjelp!

Fordelene og ulempene ved å bo hjemme

Når du bor hjemme og ikke på hotell, er tingene du tar ut av kjøleskapet allerede betalt for. Å gå på shoppingtur i minibaren på hotellrommet er ganske dumt. Å lage sin egen mat, er en fin ting. Noe er skrekkelig galt når du går forbi en familiedrevet kinarestaurant og mor, far og barn står og vinker og smiler til deg inne i restauranten. Da har du spist altfor mye ute!

Når du endelig kommer hjem og postkassen din er full av gullkort fra flere hotellkjeder, ja da har du bodd lenge på hotell. Også når du kommer ut av dusjen og lurer på om håndkleet som faktisk er ditt eget, hadde vært fint og hatt hjemme. Eller blir sur for at leiligheten fortsatt er like rotete og ingen har ryddet, før du kommer hjem senere på dagen.

Det tok noen dager, før jeg tok fatt på kjøleskapet. Der hadde det stått altså i over 3 måneder. Når vi flyttet ut, regnet jeg med å være tilbake innen én måned. Så fløte, yoghurt og den slags med utløpsdato i september, kunne man jo la være. Nå er det jo snart november. Hvorfor jeg også lot løk, tomater, agurk og salat ligge igjen, er fortsatt uvisst.

Skrotnisse søkes

Når leiligheten fylles opp med nye ting, må det gamle ut. Det er nesten ingen som vil ha gammelt skrot lenger. Min gode venn Chris, har fått seg kjeller. Denne skal han forvandle til studio, sier han. Runkerom, tror jeg vi sier. Han virket oppriktig glad, når han kunne få alt det gamle skrotet og fylte opp i bilen.

Det ser egentlig ganske rotete ut her fortsatt. Folk renner inn dørene og skal se hvordan vi har fått det. Det tar tid å få det fint i en leilighet.

Ikveld ble jeg og denne bloggen kåret til Drammensdistriktets beste blogg av Drammens Tidendes lesere. Du kan lese mer om denne saken på dt.no. 120 Drammensbloggere har deltatt i denne konkurransen. Etter første runde med avstemninger gikk de 10 med flest stemmer videre, pluss 2 som ble trukket ut. Jeg endte faktisk opp med 38,3% av stemmene her. Litt mer enn 36,9 som Thorbjørn Jagland håpet på en gang.

Tusen takk

Jeg vil takke alle som har stemt på meg. Det setter jeg veldig stor pris på! Dette gir inspirasjon til å skrive oftere. Jeg fikk også et gavekort fra Humac. Regner med å få brukt opp dette ganske fort.

Det var sent, klokken måtte ha vært over midnatt, det var lørdag og jeg var dritings da Eigil lente seg over bordet og snøvlet:
”Faen, jeg har blogg veit du.”
”Du også?” Svarte jeg, og tenkte mitt.
”Ja, faen, masse folk som leser og greier.”
”Ja… Så.. Hva skriver du om?” Spurte jeg motvillig, og kjente adrenalinet pumpe i kroppen på samme måte som når man møter noe livstruende.
”Næ, litt forskjellig. Du  kan jo klikke deg inn og kikke? Har så mye å gjørra på jobben, veit du, har jo nesten ikke tid til å skrive.”
”Ja, sånt tar tid.” Svarte jeg knapt, og håpet inderlig at han ikke skulle spørre om jeg ville bidra til bloggen hans.
”Ja, faen, du er jo flink til å ordlegge deg og greier.. Kanke du bidra litt a?”
Jeg så han lyste opp da ideen kom til han, og jeg fikk dårlig samvittighet for hatet som vokste i meg.
Nå blir`n skuffa hvis du sier nei, tenkte jeg, og du er for glad i Eigil til å skjelle han ut. Blogg, det kan da ikke være så ille? Det er jo så populært om dagen, hvor vanskelig kan det være? Ikke veldig, tenkte jeg, og hvorfor skal du være så fordømt motvillig? Du har jo ikke lest mange blogger? Hvordan kan du rakke ned på noe du ikke fullt ut forstår? Ikke vær så jævla sjølhøytidelig, Lars, ikke tro at du er noe bedre enn alle andre, ikke anta at alle bloggere er drittfolk som ivrer etter å dele hvert sekund av et innholdsløst liv med omverdenen bare fordi de ikke fikk den omsorgen og oppmerksomheten de følte de hadde krav på i barndommen, ikke tenk sånn, det er ikke veldig sympatisk, ikke sympatisk i det hele tatt.

”Men, faen, Eigil, blogg lizzom? Blogg? Er det ikke bare hippier og moteslaver som skriver blogg? Hva faen skal jeg skrive om?” Spurte jeg og ristet på hodet og la ansiktet i hendene da jeg innså at spørsmålet mitt kunne forlede han til å tro at jeg var positiv til blogg-ideen hans.
”Faen, veit ikke jeg vel. Det er opp til deg. Du står helt fritt.” Svarte han ivrig.
”Fritt? Står fritt? Står for faen ikke fritt når jeg har fått et jævla blogg-oppdrag tredd nedover øra?” Sa jeg, og satte opp et grimt ansiktsuttrykk.
”Jo, jo, jo, men du må jo ikke? Det er bare hvis du vil, trenger ikke værra non big deal, lizzom.”
”Big deal..” Sa jeg foraktfullt og sukket. ”Morra di er big deal. Skal jeg skrive no, så må jeg jo ha noe å komme med? Er sjølvsentrert som faen, Eigil, og det vet du..”

Kristoffer kom tilbake fra toalettet og kuppet samtalen med no politisk, og jeg og Eigil pratet ikke mer om blogging den kvelden.
Søndagen våknet jeg i sengen med en flau smak i kjeften. Blogg diskusjonen stod klart for meg og det plaget meg dypt at jeg hadde vært så positiv.
Det går bra, tenkte jeg, han har sikkert glemt det, det var nok ikke annet enn bullshit-fyllepreik, og det er ikke som om du har lovt han noe som helst. Tenk på noe annet, fri deg fra bekymringen. Vil du ikke skrive blogg, så skriver du ikke blogg. Det er ikke verre.

Jeg forsonet meg med tankene, bestilte pizza og rigget meg til i sofaen for å se Godset tape enda en bortekamp. Kampen var halvveis inn i første omgang, jeg halvspist, og sur som faen fordi kjøttbollene på pizzaen var av kylling og kalkun, smakløse og kjipe, knapt nok verdige til å fylle hyllene på Rema-1000.
Helvete heller, tenkte jeg, verden går av hengslene. Og hva kan du gjøre for å påvirke det? Ingenting, ingen verdens ting. Du kan syte, du kan bli sur og tverr, men det får ingen konsekvenser for andre enn deg selv. Kjøttbollene fra forrige eier var borte, og kommer aldri tilbake, samme hva du måtte føle, tenke og forbanne. Faen ass. Kylling og kalkun, hva gir`u meg? Faen ass.
Da jeg endelig kom meg over nederlaget, både i hva fotballkamp og kjøttboller angikk, tikket det inn en tekstmelding på telefonen min:
-Halla. Sjekk eimoe.com. Hadde vært kult med bidrag altså.-
Kult med bidrag, tenkte jeg, det er ikke kult med bidrag Eigil, ikke i dag, i dag har jeg vondt, jeg er syk, det verker i hodet, jeg er forferdelig tørst, og utifra flekkene rundt dassen er jeg ganske sikker på at jeg var spysjuk da jeg kom hjem i går kveld. Kult med bidrag…. Ække kult, vettu, ikke i det hele tatt. Hvem faen tror du jeg er? Jenny-faens-Skavland? Er det ikke folk som det som skriver blogg? Nei, det må bli et nei, jeg kan ikke fornedre meg ytterligere.
Jeg ventet med å sjekke ut eimoe.com til dagen etter.

Dott-kom, tenkte jeg, er det ikke vel pretensiøst å ha et dott-kom etter navnet sitt? Greit nok at han har forkorta det ass, men faen heller.. Og dette vil han at jeg skal være med på? Næ, næh, veit ikke ass..
Jeg leste et par av innleggene hans, og jeg måtte motvillig innrømme at det ikke var så ille som jeg hadde sett for meg. Selv om jeg ikke lot meg engasjere i særlig grad, lot jeg meg heller ikke vemme, og selv om jeg ikke var direkte imponert, var jeg heller ikke skuffet.
Alt er relativt, Karl Ove Knausgårds 2500 sider om hans evige kamp i livet er imponerende, men et litterært verk i syv-bind lar seg vanskelig sammenlikne med Eigils blogg, og da jeg surfet veven etter andre blogger, kom jeg raskt til konklusjonen om at Eigils blogg lå langt over gjennomsnittet.

Hvorfor så motvillig, tenkte jeg, hvorfor skal du være så negativ til blogging? Er det frykt for å skrive kortfattet om noe trivielt? Er det skepsisen til verdensveven som gjør dette så vanskelig? Er det fordi du ikke bryr meg om annet enn deg og ditt? Nei, dette må ut av systemet. Du blir nødt til å bidra, du må utfordre skammen, ta tyren ved hornene, møte motviljen ansikt til ansikt, neve mot neve, du må ta et oppgjør med selvhøytideligheten, du må skrive et blogg-innlegg.
Politikk? Nei, har for lite å komme med. Noe som irriterer? Nei, det blir for omfattende. Tanker om dommedag? Nei, det blir for svevende. Hva er det som engasjerer deg? Fint lite. Akkurat nå, hva irriterer deg akkurat nå? Blogging. Ja, det irriterer deg. Skal du skrive et sviende innlegg om et stadig voksende hat til blogging, bloggere, og alle som oppfordrer andre til å blogge? Jeg kan ikke poste sånt på en blogg-side? Det blir for dumt, selvmotsigelsen for intens, eller ikke?
Du er en martyr, tenkte jeg, du hjelper en venn i tidsklemme, du bidrar til Eigils popularitet selv om det går på bekostning av din personlige integritet, og selv om du frivillig kaster deg selv til ulvene og nærer noe du i utgangspunktet forakter, er det et lite offer i den store sammenhengen. Er det ikke det vennskap handler om? Å stadig gjøre noe man ikke har lyst til, bare fordi kjærligheten til vedkommende står sterkt? Jo, det er helt riktig. Så kul du er, skikkelig kul venn lizzom, tenkte jeg fornøyd, og gikk ut på kjøkkenet for å lage en kopp te.

Hvordan begynne, tenkte jeg og fant frem en pose earl-grey, hvordan skal første setningen lyde? Hvordan skal du legge det opp? Motsetningene mellom fjortis-blogging, og livsviktig blogging fra et undertrykkende Kina? Hvordan skal jeg angripe problemstillingen? Heidi Alexandra Olsen, og hennes sminke-religion? Hårevangeliet? Er det noe vits? Nei, det blir for dumt. Og hva vet du om Kina foruten alt du antar? Ingenting. Du er for fattig på kunnskap til å mene noe vettugt. Sånn er det, like greit å innse.

Jeg satte meg ned foran maskinen, nippet forsiktig til teen, tente en sigarett og gjorde klart et tomt dokument med tittelen: Gjesteblogg, Eigil #1, men det hjalp lite på kreativiteten.
Faen, tenkte jeg, helvete heller. Du er for dum til å mene noe, og mener du for sterkt om noe du vet for lite om, så kommer det til å bite deg i ræva ved en senere anledning. Sånn er det, Lars, sånn er det alltid. Skriv om noe du kan noe om, ikke for fancy, ikke for dystert. Ja! Det kan du skrive, tenkte jeg, satte opp et nytt dokument. Keep it simple.. Si det som det er..

Sorry, Eigil, det blei kanskje ikke som du hadde håpet, men nå er jeg i det minste en bekymring fattigere. Mitt første og siste blogg-innlegg. Meningsløst og navlebeskuende, ikke ulikt andre blogger jeg har lest. Selvforakten er stigende, men langt i fra uoverkommelig.
Adios, amigos.. Nok er nok..

Lars

Bildene er stort sett enten fra konserter i Oslo eller Drammen. Allerede fra starten i 1999 var vi en stor publikumssuksess i Drammen og noen Osloband likte gjerne å si at vi var “verdenskjente i Drammen”, da vi plutselig kunne dra flere hundre folk på en konsert i hjembyen.

Trykk for større bilder

Tenkte det var litt kult å linke opp et par utvalg til noe av det som eksisterer der ute som har blitt skrevet opp gjennom åra. Noe av dette fremstår muligens i dag som litt små pinlige intervjuer, men det får nå være så..

Bare Eigils drøm
Publisert: 30.04.05
4 siders portrettintervju i Drammens Tidende. Papirutgaven hadde endel fler bilder osv.

Sheriffene er døde
Publisert: 15.06.07
Siste intervju med Dead Sheriff i lokalposten.

Bredbente hjelpere
Publisert: 09.12.05
Vi samlet inn penger for Kirkens Bymisjon på torget i Drammen.

Alle vil spille på Union
Publisert: 28.04.05
I forkant av Working Class Hero Festival 2005.

Drammen Rock City – igjen
Publisert 18.02.05
Intervju av NRK i forbindelse med musikklivet i Drammen.

Rock i røysa
Publisert: 23.04.03
Jeg og Thomas Melbye blir intervjuet i forbindelse med Working Class Hero Festival 2003.