Man kan virkelig kjenne at sommeren begynner å etablere seg om dagen. Det setter jeg pris på. Mange forbinder sommer med musikkfestivaler og derfor tenkte jeg skulle drive litt reklame for en skikkelig flott festival i Drammen, nemlig Working Class Hero-festivalen.

Jeg skrev nylig et innlegg om denne og litt om det å være på festival i “gamle dager” i Drammens Tidende. Innlegget kan også leses på nett og det er publisert i DT Drammen bloggen.

Working Class Hero-festivalen arrangeres 4. og 5. juni på Union Scene i Drammen. Vi sees.

Program for 2010

I skrivende stund, er jeg usikker på om det komplette programmet er spikret, men dette blir ihvertfall artistene så langt:

FREDAG 4. JUNI
Skambankt
Valkyrien Allstars
John Olav Nilsen
Dead Sheriff
Kråkesølv
Green Cortinas
Mhoo
Splashgirl

LØRDAG 5. JUNI
Veronica Maggio (s)
Navigators
HGH
The Death Letters (Nl)
diskJokke med band
Proviant Audio
Du

I tillegg til at du får se mange flotte artister, byr festivalen på generelt god stemning også!

Når jeg spilte i band selv, ble ofte Dead Sheriff omtalt som et LA rockeband (typiske lydbildet som rockeband fra Los Angeles har). Vi ble sammenlignet med blant andre Mötley Crüe. Sannsynligvis pga. at musikken var breibeint og vokalen min, kunne til tider minnes om Vince Neil sin. I forbindelse med denne sammenligningen, var det ofte en ting som kom opp. Det var hvor positivt det var, at vi hadde “glemt” dametøyet og sminken hjemme. Først må jeg si det, at dersom jeg skulle hatt på meg sminke, måtte jeg nok først mentalt tatt en lang reise ned i kjelleren. For så kommet opp og da sannsynligvis vært klar for å lære hvordan man legger på denne pynten som fremhever øyne og de pene linjene i ansiktet (eller i verste fall fjerner prikker og ulumskheter) hos jentene.

Ikke bare emo-banda

Jeg har hørt folk omtale emo-band som: Gutter med sminke. Kom igjen a! Det er mange fler enn det. I rockens verden går alle med sminke. Nå sminker kanskje ikke Kiss seg som jenter flest, men de kan nok mye mer om sminke enn jenter flest:

Litt av en gjeng..

Alt i alt handler det jo om show! Og er det show gjelder det jo å pynte seg litt ekstra. I første rekke, er det kanskje oss i publikum som forventer oss at artistene kler seg ut og tegner seg i ansiktet før de tar turen ut på scenen.

Marilyn Manson har skremt stort sett hele verdens kristne befolkning med sitt utseende. Boy George og Dee Snider, er vel de som er mest kjent for å sminke seg verst. Morsomt at sistnevntes utseende stadig blir sammenlignet med Christina Aguilera. Alice Cooper, Ozzy Osbourne, Marc Bolan og Michael Monroe – They´ve all got it! Michael Stipe ser vel bare dust ut, egentlig.

Ryan Ross, Gerard Way, Nikki Sixx, Brian Molko og Billie Joe Armstrong. Jada, samtlige har null skrupler når det kommer til å putte på litt eyeliner og annet. Det ser kanskje tøft ut? Må ihvertfall si at Green Days frontmann kler ihvertfall dette greit.

Sminketips på YouTube

Men sånn er det nå da. Mange av de tøffeste gutta i de tøffeste rockebanda der ute, har jo mer sminke på seg, enn mange jenter. Flere av dem ser jo egentlig ganske bra ut med det og har virkelig fått det til. Så på YouTube, kan du jo finne hundrevis av opplæringsfilmer, hvor jenter forklarer hvordan en mannlig kjendisrocker legger på sminken sin. Det er jo litt absurd, forsåvidt (!)

Her har du et flott eksempel!

Gutt eller jente?

Ok, så til dere litt yngre jenter som leser dette. Jeg har jo selvfølgelig ikke glemt Bill! “Han er jo så sjekk!”

En ting skal denne gutten ha og det er jo at han faktisk kan sminke seg! (mulig litt overdrevet på bilde). Sikkert mange menn som har skrudd på tv og sett en musikkvideo med Tokio Hotel og tenkt at det var jo en søt jente? Uansett, er visst Bills store idol og inspirasjon til alt dette her, selveste David Bowie (som også er glad i å sminke seg). Jeg ser ingen likhet, men det er jo forskjell på det som kalles inspirasjon og det som kalles plagiat.

David Bowie henter all sminken sin i en liten butikk i Roma. Det er visst veldig hemmelig eksakt hvilken det er. Men en ting herr Bowie skal ha, er jo at når han malte seg slik, var dette nærmest kunst i tryne (i likhet med blant annet Kiss). Ganske kult, egentlig.

Hvis du vil lære hvordan du kan pynte deg som David Bowie, kan du ta en titt på denne YouTube filmen.

Jeg vet ikke om det er nødvendig, men hva Keith Richards gjør med sminke, er jeg litt usikker på. Gjør det egentlig ting bedre eller verre?

Dave Navarro var jo tross alt gift med Carmen Electra. Så det er jo ikke akkurat nødvendig å slenge dritt om han. Når vi kommer til Pete Wentz fra Fall Out Boy, er vel han gift med hun lille skrikesøstra til Jessica Simpson. Så hvis sminke gjør at du får den fineste dama, er nok Dave et godt eksempel å bruke, men bruker du Pete som et eksempel, er jeg litt usikker på om det vil fremstå som en fordel dette her.

Sminkefri

Inntil videre, skal jeg holde meg sminkefri. Og egentlig ser det ut til at jeg aldri kommer til å bli noen rockestjerne heller.

Jeg har forøvrig utelatt Black Metal banda fra denne posten. Men siden jeg er i fashion-bloggdrivet, burde jeg muligens ha en egen artikkel om de? Kom gjerne med flere eksempler i kommentarfeltet.

Dumdum, DeLillos eller Jokke. Aldri vært noe stor fan! En fellesnevner for de 2500 CDene jeg har gjemt bort i svære hyller i stua og x-antall tusen skivene jeg har i iTunes biblioteket mitt, er at musikken er enten fra Storbritannia eller USA. Sånn har det alltid vært, siden jeg fikk min første CD i 1992. Min aller første CD, var forøvrig Queen, A kind of Magic. Musikken jeg kjøpte dette året, kan jeg med hånda på hjertet si at jeg fortsatt liker den dag i dag. Jeg plukket opp endel forskjellig som debutplata til Manic Street Preachers og skiva jeg mener er en av de beste som noensinne er laget, The Ramones, Mondo Bizarro! (The Ramones mente selv at dette var den dårligste skiva de noen gang hadde laget). Det er jo ikke sånn at denne skiva holder alle kvaliteter, slik vi kjenner skiver som ansees som de beste i verden. Men JEG har hørt så mange ganger på denne at JEG synes den er super.

“Hørt om The Ramones, sier du? Jada, vært favorittbandet mitt i snart 20 år”. Ikke alle som kan fyre av en sånn setning uten å ljuge og ennå ikke fylt 30!!

I tillegg ble det bekjentskap til to band som skulle bli favorittbanda mine gjennom hele 90-tallet, nemlig Faith No More og Suicidal Tendencies. Skal heller ikke drive med historieforfalskning – jeg var også blodfan av Guns ´n´Roses. Begynte også da å samle opp katalogene til AC/DC, Kiss og Sex Pistols (jada, Malcolm McLaren har utgitt ti-talls med live, rare og det ene og det andre). Som du ser, var jeg aldri på Grunge kjøret. Veldig stolt av det! Brodern likte Britpoppen, så jeg slapp å kjøpe det, men hadde vel ikke noe glede av de banda før endel år senere.

Nå har jeg bare toucha overflaten på populærmusikken jeg har kjøpt. Jeg har kjøpt mye rar musikk opp igjennom åra. Jeg er kompetent til å ha seriøse historiske musikksamtaler med folk som har peiling!

Men dette skulle handle om Norsk musikk. Min aller første norske cd kjøpte jeg i kjelleren på Akers Mic i Oslo. Go-Go Gorilla. Den ble kjøpt av og signert av Alex Rosén som faktisk var på jobb bak kassa! Husker jeg syntes situasjonen var pinlig, selv om jeg syntes Alex var en av de kuleste folka jeg visste om den gangen (!)

Musikkanmelderen

Når jeg leser en anmeldelse av en skive eller konsert, blir jeg som regel litt småkvalm. Mange musikkanmeldere, er dessverre noen tullinger og er ofte mer opptatt av nåværende trender og ei heller ser hva musikken er myntet på eller for. Slikt irriterer meg. Det er veldig typisk av en musikkanmelder å slakte skiver som er myntet på 19 år gamle jenter og full pott til skranglerock som interesserer tre damer på 27, som sitter i bakgården på Mono. Førstnevnte skive vil selge millioner, mens sistnevnte noen tusen. Og du kan slenge på 200 ekstra eksemplarer hvis de blir booka til Øya. Musikkanmelderens virke er sprøyt! Alle folk har forskjellig smak. Enten liker du drittmusikk eller bra musikk. Ikke noe poeng å nyansere noe mer enn det, er det vel?

Jeg synes de beste norske skivene er..

Ja, dette er en kjapp liten liste fra 1-10 hvor jeg også har skrevet en liten historie om hva slags forhold jeg har til bandet. Kom gjerne med tilbakemeldinger i kommentarfeltet..

Raga Rockers – Til helvete med Raga Rockers.

Hvis jeg ikke husker feil, mener jeg at denne skiva fikk fullstendig slakt av norske musikkanmeldere. 1997 er året den beste norske skiva kom (mener jeg). Og ja, med norsk vokal også! Dette året, brydde ingen seg om rock. Uten tvil også den sterkeste Raga skiva gjennom tidende. Best lyd og bra låter som fenger! Hugo måtte forøvrig låne Raga katalogen min en gang, så han og Michael fikk brent skivene til eget bruk for endel år siden. Ganske spesielt i grunn! Raga, er vel kanskje det bandet jeg har sett flest ganger live oppgjennom årene også. Senest på fredag. Vanligvis når jeg er på konsert, står jeg gjerne ved mixern og smånikker litt frem og tilbake på hode. På Raga, liker jeg å stå et stykke foran med en øl i hver hånd.

Turbonegro – Apocalypse Dudes.

Love it, or hate it. Mange er nok enige her at dette er en av Norges beste skiver (Stein Østbø i VG, er nok ikke enig). Denne skiva enten digger du, eller hater du. Sånn er det! Men at dette er skiva som har betydd mest for eksport av Norsk rock, tror jeg neppe noen kan motsi. Uten tvil en skikkelig fet skive! Turboneger så jeg første gang live, natt til 1. mai i 1995 i Drammen. Det eneste norske bandet jeg liker som jeg aldri personlig har møtt, prata og/eller festa med.

Gluecifer – Basement Apes.

Round and round er en låt på denne skiva som ikke høres veldig norsk ut. En av de kuleste låtene jeg veit om! Men hadde selvfølgelig aldri passa seg som en singel, tror jeg for det. Vokalist Frithjof hadde muligens en altfor smart humor. Mens Turbonegro har hatt promp og tiss på agendaen, har Gluecifer alltid båret et preg av at gutta har gått noen år lenger på skolen. Men det er jo ikke alltid sånn at det er de smarte, folk vil ha. Gluecifer la dessverre opp for noen år siden.

Madrugada – Grit

Jeg skal ikke skryte på meg at jeg generelt er noen stor fan av Madrugada. Det blir til tider for kjedelig. Men når det kommer til Grit fra 2002, er jo dette virkelig en kul skive. Bra spennvidde i låtene. Gitarist Robert møtte jeg noen ganger. Det som slo meg, husker jeg, var hvor ekstremt hyggelig fyr han var. Det var med andre ord trist når han døde i 2007.

WE – Smugglers

Et merkelig band, egentlig. Men jeg tror det er derfor det blir så bra! Psykedelisk til tider også. Live er WE energiske og vokalist Thomas er fargerik på scenen. Smart rock! Anbefales på det sterkeste til de som ikke har vært borti dette bandet før.

The yum yums – Sweet as candy

Ja, dette er litt high school rock! En litt pinlig historie, da jeg satt i bilen med en kompis Daniel som tidligere var lysmann for Gluecifer og bassisten, Stig fra Gluecifer og tidligere The Yum yums. Daniel klarte aldri helt å stoppe og snakke om hvor stor fan jeg var av The Yum Yums. Stig som forøvrig var tidligere medlem svarte noe sånt som “jøss, finnes det?”. Denne skiva her, er egentlig ganske nydelig!

Backstreet girls – Hellway To High

For kun noen uker siden satt jeg plutselig på Lauritz i Drammen og drakk øl med Bjørn fra BSG. Nevnte for han at denne skiva var en sterk skive. Han var enig, enten om han var hyggelig eller mente det, er uvisst. BSG og mitt gamle band Dead Sheriff var tidligere utgitt på samme selskap i Norge. BSG er Norges svar på AC/DC.

Donkeyboy – Caught In A Life

Kommer ikke foruten lenger. Donkeyboy er fra Drammen og derfor har jeg i første omgang tatt meg tid til å sette meg inn i dette. Det viste seg å være verdt det. Dette er en bra skive. Husker Espen Berg kom bort til meg på byen i Oslo for noen år siden og sa han hadde begynt å jobbe med et Drammensband. Resultatet og suksessen ble jo helt sinnsykt. Lykke til videre, gutta!

ARK – Burn The Sun

Ja, denne skiva låter litt Jazz-metall noen ganger. Men Jørn Lande har så tøff vokal, at denne fortjener sin plass her på lista. Ikke at skiva har de sterkeste låtene og det blir veldig klissete 80-tallet noen ganger, men det er jo virkelig en gjeng med flinke musikere her. Låter jo helt konge denne!

Span – Mass Distraction

Span skulle på en måte bli svære de. Platekontrakt med Island Records i England og greier. Synes på mange måter at dette albumet er litt undervurdert. Her er det mange sterke låter. Skiva her låter polert rock og har fengende refreng. Har hatt og vært på ganske mange nachspiel på Union Scene oppgjennom årene. Nachspiel med Span i 2005, kommer høyt opp på lista over bra nach!

Som du skjønner, har jeg ikke fulgt med på hva som rører seg i norsk musikk de siste par årene. Så kom med forslag her på hva jeg bør sjekke ut, er du snill!

Det var altså topp 10 norsk musikk. Tror ikke jeg kommer til å lage noen topp 10 liste over alle skivene i verden som jeg liker. Jeg tror ikke at jeg er i psykisk stand til det. Bottom line, er den at ingen av disse skivene ville kommet på denne listen. Kanskje ikke til og med på en topp 100 liste en gang (?)

Merk: Konkurransen er nå avsluttet og vi kom på en 2. plass etter Donkeyboy. DET er vi ekstremt fornøyd med. Så dette var stas!

I 1999 startet vi et breibeint rockeband. Dead Sheriff ble navnet. Vi ga oss i 2007 og i løpet av karrieren, fikk vi gitt ut to CDer og en EP. Albumet fra 2004, By All Means (FaceFront/VME), er nominert til kåringen tiårets lokale album av Drammens Tidende.

Vi har veldig lyst til å komme høyt på lista og trenger derfor din hjelp. Vi håper at flest mulig stemmer på oss! Kommer vi høyt nok, vanker det kanskje en liten re-union konsert eller to.

Stem på Dead Sheriff – By all means: Her kan du stemme på tiårets lokale album.

Fortsatt å få tak i

Skivene kan du fortsatt få tak på, i et eller annet format:

By All Means:
iTunes, Spotify, Wimp, Platekompaniet mp3, Platekompaniet cd, CDON.

Rockapocalyptica:
iTunes, Spotify, Wimp, Platekompaniet mp3, CDON.

Bildegalleri av Dead Sheriff.

King of this nation..

På albumet Rockapocalyptica (2002), spilte vi inn video av låten King of this nation:

Stem på Dead Sheriff – By all means: Her kan du stemme på tiårets lokale album.

Ikke at jeg generelt liker alt som spilte på årets Drammen Elvefestival, men i år var det et mer dristigere og mer spennende program enn noensinne (ihvertfall på lørdag). Det var bra med folk, selvom arrangørene Kai og Anders hadde håpet på et enda større oppmøte.

Fredag

For min del var fredag en litt småkjedelig dag. Da jeg ankom, var Jonas Fjeld & Chatham County Line allerede på scenen. Min første tanke, var den at dette var ikke helt “settingen” som passet. Jeg ser for meg at dette er litt kulere på en litt mer intim scene, enn på en stor festivalscene. Det var forøvrig flott å se at det allerede hadde dukket opp endel mer folk, enn jeg hadde regnet med så tidlig.

Det kjedsommelige.

De to bandene, la oss kalle de (aka, alias osv.): Intetsigende og Kjedelig var nå klare! Vamps Vidar Johnsen med Peter Nordberg og Bo Kaspers Orkester var to kjedelige affærer. Eneste løsningen var å drikke masse øl. Etter å ha helt innpå, kom jeg på. Jo, var ikke Vidar Johansen denne herremannen som jeg leste om i denne artikkelen i VG i vinter? Han er jo faktisk en skikkelig punker!

Så var det klart for Chris Thompson & Katrina Leskanich. Katrina fra Katrina and the Waves sang jo drit bra! Ikke noe tull her. Chris Thompson fra Manfred Mann gjorde virkelig jobben sin og toppet det hele med Queen – The show must go on. Flott dette her.

Hallelujah-gutta

Det var faktisk tredje gangen jeg, helt tilfeldig (ufrivillig), står og ser Kurt Nilsen, Espen Lind, Alejandro Fuentes og Askil Holm. Dette har jo blitt husbandet til denne festivalen. Konseptet er genialt! Folk liker det og jeg tror gutta ler seg ihjel hele veien til banken. Unntagen Fuentes, som virker som å ta dette ganske så seriøst.

Lørdag

Endelig den spennende dagen. Jeg gledet meg til The Hives og de leverte. Jeg har faktisk ikke sett de, siden de varmet opp for The Hellacopters på John Dee i Oslo, en gang på slutten av 90-tallet. The Hives er drevne, erfarne og vet å få i gang publikum. Spiller “tight” og fint.

Bedre live, enn på skive

En ting som overrasket meg, var bandet Travis. Disse var jo ganske pop noen år tilbake og var mye bedre live enn på skive. Jeg hadde absolutt ikke trodd at de skulle være så bra live! Timbuktu er en morsom fyr og er den eneste “hip-hop” artisten jeg vet om, som vet hva det vil si å spille live. Han gjemmer seg ikke bak sampling og platespillere, men har med seg en gjeng blåsere og flinke musikere. Det blir topp stemning av slikt.

Alt i alt en flott festival

Jeg håper de fortsetter denne profilen også til neste år. Et band jeg hadde gledet meg til, var The Waterboys. Tiden fløy dessverre og jeg irreterer meg at jeg ikke fikk med meg dette på lørdagsmorgenen (kl. 18:30).

En kompis av meg, la oss kalle han, Ronny Muggerud, ble kontaktet av en fyr fra utlandet. Det viste seg at personen var veldig stor norsk black-metal entusiast og ønsket tips på skiver han burde kjøpe før han tok turen til Norge for å oppleve vårt spennende black-metal samfunn med egne øyne.

Ikke kjøp skiver du får anbefalt av folk du ikke kjenner

Vel, Ronnys anbefalinger, var muligens ikke akkurat det han var ute etter allikevel og slik gikk det hele til:

De medvirkende:
Person 1 (tilreisende utlending og norsk black-metal entusiast)
Person 2 (Ronny Muggerud)

Person 1: 
Hi! I’m planning a trip to Norway next year, and I want to be prepared. With Norwegian artist / band that plays the most evil and satanic music? I’ll order the CD’s, I think.

Person 2: A group called DDE (Devils Death Ensemble) have released some classic satanic art. Some of their trax: “Her blir det liv” (Resurrect the dead) “Vinsjan på kaia” (Hanged by Satan) “Vi skal sjå sola ned i havet” (Bringing down the sun) “Rai Rai” (Kill Kill) and “E6″ (Road to hell) are truly desecrating songs designed to bring forth visions of torment and hell. A crazy gang of devil worshippers. 
Grellt! But the most evil and satanic art from Norway is delivered by a guy who calls himself “Sputnik” (-Satan- from old Norse literature). Check out anything this guy has done. 
He is truly evil incarnated. Truly a bad ass motherfucker.

Person 1: Hi, Ronny Muggerud 
Thank you for the recommendations.! Yesterday I ordered some cd’s of DDE and SPUTNIK. 
I’m looking forward to enjoy some dark, evil music from the crib of black 
metal, Norway. Do they scream and growl in English or Norwegian? To the others who have replied, please write in English as i do not speak Norwegian (other than a few words. Sputnik / Satan!). And why is Garth Brooks mentioned? 
Country is crap!

Person 2: 
DDE growls in an ancient dialect hailing from the Viking-age; trøndersk. 
Sputnik uses a form of dialect not heard in Norway since the black plague. He is actually a very intellectual guy, he has a master-degree in ancient Norse linguistics. You will not regret checking out these masters of evil. Enjoy and Burn in hell my foreign friend. See you at Inferno & be sure to promote DDE and SPUTNIK to all your friends 
and allies. Hail!

Han fikk seg sikkert en fin overraskelse når skivene kom i posten..

Jeg har aldri tatt noen høyere utdannelse innen økonomi, men jeg har lært om noe så basic som “tilbud og etterspørsel”. Her følger en hypotese som jeg tror hadde gjort at piratkopiering hadde blitt en nisje og musikkbransjen kunne tjent mer penger enn de gjør i dag.

Først til tilbud og etterspørsel

Selve relasjonen mellom forbruker og tilbyder av et produkt, når det eksisterer konkurranse. Når etterspørselen er stor, går prisen ned. Når etterspørselen er lav, går prisen opp. Selvfølgelig er det mange flere aspekter her. Hovedsaklig er det slik det fungerer.

Tilbud og etterspørsel for musikk

Hvem vil ha produktet? Nesten alle vil ha musikk. Hvor mye kan tilbys? Uendelig, når musikk kan lastes ned på internett. Med andre ord, jo billigere produktet er, desto fler kommer til å kjøpe det. Jeg ser for meg at det finnes to tilbydere her: Musikkbransjen og piratbransjen. I dag er det konkurranse mellom disse. Piratbransjen er gratis, mens musikkbransjen er dyr. Piratbransjen tilbyr med andre ord et bedre produkt. Derfor taper musikkbransjen, men heldigvis for de, har de fleste kunder samvittighet.

Nesten alle ønsker produktet

La oss si, at kundemassen er 10.000 forbrukere for et bestemt album for nedlasting. Du selger albumet for nedlasting til 79 kroner (Platekompaniet). Dette vil jeg påstå, er et ekstremt dårlig tilbud. På grunn av samvittighet, velger 2.000 å kjøpe dette produktet, mens 8.000 velger å gå til konkurrenten, piratbransjen å laste det ned gratis.

Folk har et ønske, en etterspørsel etter å kjøpe produktet lovlig. Tilbudet er for dårlig, da prisen er så høy. Så hva vil skje, når prisen senkes betraktelig? Jo, du vil utkonkurrere gratis og ulovlig med billig og lovlig, fordi tilbudet er bra og etterspørselen stor.

Den store musikkhypotesen

Prisen for lovlig nedlasting av et album settes til 19 kroner. I dag er inntekter av 2.000 album 158.000 kroner. Ved å gjøre tilbudet bedre, vil etterspørselen vokse og hypotesen viser da at 9.500 kjøper albumet til 19 kroner og 500 velger piratbransjen. Salg av 9.500 album til 19 kroner er 180.500 kroner. Musikkbransjen har tjent mer penger, enn de gjør i dag og utkonkurrert gratis, nemlig piratbransjen.

Kun en hypotese, men jeg tror dette kan være reelt.

Jeg er ganske sikker på at 95%, vil velge den lovlige veien å gå, dersom prislappen på produktet er så billig at det føles unødvendig å vente på at folk skal seede torrentfiler. For 95% føles det også veldig godt, at de kjøper på lovlig vis.

Med Hotspot Shield får du tildelt en amerikansk ip adresse og du vil da, tilsynelatende sitte i USA og surfe nettet. Du får tilgang til en rekke musikkvideoer, siste tvserier, talkshows og øvrige sendinger.

Last ned og kjør

Programmet støtter både Windows og Mac OS. Last ned Hotspot Shield.

Punken var mer enn bare en musikkstil. Det var like mye et levesett eller tanker og meninger du hadde om visse ting. Man kan gjerne forestille seg, eller tenke, at dette var personer som gav faen, men politisk sett, var nok punkere mer oppegående enn folk flest. Forskjellen var at deres mening var stikk motsatt av alle andres (det vil si, de som vanligvis ytret sine politiske meninger). Man var på ingen måter interessert i å høre hva den andre parten måtte mene. For en punker, tar motparten alltid feil og han eller hun ønsker ikke å bli infiltrert. Det enkleste var å gi folk fingeren å be de reise et visst sted.

I 1976 satt Sex Pistols Steve Jones og bannet på tv. Det hadde ingen opplevd før. EMI var et stort veletablert plateselskap og politisk press, var vel hovedgrunnen til at de ikke lenger kunne ha disse 4 Chelsea-punkerne i stallen.

Punken, slik vi kjente den er død

Det er vel fint lite betydningsfullt som har skjedd i fra den kanten siden 70-tallet. Verden har gått videre.

Det som er så greit med punk, er at du trenger ikke å forklare meningene dine til noen. Du har dine meninger og hvis noen ønsker å diskutere eller forklare at det du sier er feil, er det greit å vite at “dra til helvete”, er stort sett svaret på alle spørsmål som blir stilt.

Hvorfor forklare noe du ikke ønsker å forstå?

Gutta i The Pirate Bay er de jeg vil påstå er dette tiårets Sex Pistols. Mye av rettsaken underholdningsbransjen hadde mot de, handlet nettopp om dette. På de fleste forespørselene om å fjerne noe, eller rett og slett slutte å drive med det de gjør, ba The Pirate Bay gutta bransjen om å dra til helvete.

Foto: WikiPedia og EPA

Jeg skal ikke bruke mye tid på å fortelle hva som har skjedd i denne saken, for det har du sikkert fått med deg. Om ikke, kan du lese Dagbladets artikkel.

Gjort er gjort og spist er spist

Jeg tror Terje Pedersen tenkte da han våknet til morgen i dag: “Faen, hvorfor dro jeg ikke på fylla i går istedet for å sitte å chatte på twitter?”. Han hadde sikkert byttet bort verdens verste fyllesjuke, fremfor den følelsen han sannsynligvis hadde, da han våknet. Utspillet hans, var forsåvidt ganske morsomt skrevet og vitner til god sarkastisk humor. Hadde det vært heller meg eller noen andre drittunger som hadde kvitret til Even Sandvold, hadde ingen brydd seg. Men da en representant fra bransjen fyrer løs på denne måten, blir det som å helle bensin på bålet. Forbrukerne er allerede forbannet på underholdningsbransjen og hatet vokser stadig. Det finnes ikke samsvar mellom tilbud og etterspørsel og forbrukerne ble møkk lei for flere år siden.

Terje Pedersen har beklaget utspillet.

Les mer om denne saken i nyhetene hos: ITAvisen, Din Side, Dagbladet, NA24 og CNet.

Bildene er stort sett enten fra konserter i Oslo eller Drammen. Allerede fra starten i 1999 var vi en stor publikumssuksess i Drammen og noen Osloband likte gjerne å si at vi var “verdenskjente i Drammen”, da vi plutselig kunne dra flere hundre folk på en konsert i hjembyen.

Trykk for større bilder

Målet er å få straffet disse fire personene med henholdsvis 93 millioner svenske kroner på vegne av filmbransjen, 1,6 millioner euro på vegne av musikkbransjen og også programvarebransjen vil komme med sine krav. I tillegg ønsker de at inntekter fra nettstedet (via annonseringer) også skal tilbakebetales.

Udugelig bransje.

Folk flest har liten sympati for film-/musikkbransje og 90 prosent av 60.000 svensker mener firkløveret bak The Pirate Bay er uskyldige, ifølge en undersøkelse gjort av Aftonbladet.

Jeg er en stor tilhenger av tilgjengelighet. Jeg ønsker å se og høre det jeg vil, når jeg måtte ønske. Dette kan jeg gjerne betale for. Min mening er den, at dette egentlig ikke er mulig. Ikke på forbrukernes premisser, men på bransjens og det er det nesten ingen som vil kjøpe. Derfor graver de sin egen grav. Hvorfor skal vi måtte betale masse penger for noe på nett som har begrensninger via DRM og som koster til tider mer enn en cd eller dvd på for eksempel Platekompaniet? Det spørsmålet tror jeg en rekke forbrukere har stilt seg også og derfor er ulovlig nedlasting en veldig enkel utvei istedet.

Så hvorfor har ikke bransjen laget et bra opplegg for nedlasting?

Det er det ingen som veit, tror jeg. Men jeg vil påstå at hadde de tatt erfaring av Napsters glansdager for noen år tilbake, ville ting muligens vært litt annerledes idag. Istedet har bransjen fokusert på å “ta folk” og bruke enorme ressurser på advokater og etterforskning.

Vi får håpe The Pirate Bay gutta ikke blir dømt og musikkbransjen starter nye og innovative måter å spre materialet sitt på. Dette må da skje på forbrukernes ønsker og det må jo også selvfølgelig være lønnsomt for bransjen. Kan dette være så vanskelig?

Tenkte det var litt kult å linke opp et par utvalg til noe av det som eksisterer der ute som har blitt skrevet opp gjennom åra. Noe av dette fremstår muligens i dag som litt små pinlige intervjuer, men det får nå være så..

Bare Eigils drøm
Publisert: 30.04.05
4 siders portrettintervju i Drammens Tidende. Papirutgaven hadde endel fler bilder osv.

Sheriffene er døde
Publisert: 15.06.07
Siste intervju med Dead Sheriff i lokalposten.

Bredbente hjelpere
Publisert: 09.12.05
Vi samlet inn penger for Kirkens Bymisjon på torget i Drammen.

Alle vil spille på Union
Publisert: 28.04.05
I forkant av Working Class Hero Festival 2005.

Drammen Rock City – igjen
Publisert 18.02.05
Intervju av NRK i forbindelse med musikklivet i Drammen.

Rock i røysa
Publisert: 23.04.03
Jeg og Thomas Melbye blir intervjuet i forbindelse med Working Class Hero Festival 2003.